Muhamedou Ould Slahi: Dagbok fra Guantanamo, Cappelen-Damm 2015, 395 sider.
Tittelen på denne boka sier det meste. Forfatteren er en ung datautdannet ingeniør fra Mauretania. Han deltok i kampene i Afganistan på 90-tallet mot den daværende russiske overfallsmakten. Da de ble slått dro han tilbake til sine studier i Tyskland. Det er verdt å merke seg at al-Qaida den gangen fikk hjelp og våpen fra USA og sto formelt på deres side.
Han ble arrestert av sitt hjemlige politi rett etter 9.11.-angrepet, ført til fengselsopphold og tortur i en rekke land før han havnet på interneringsleiren Guantanamo. Her ble han utsatt for bestialsk nedbrytende tortur gjennom lenger tid. Dette skriver han om i denne dagboka som omfatter en tidsepoke på bare et par år. Domskjennelser i USA har vedtatt at han skal løslates men han sitter fortsatt innesperret i denne skjenselens leir.
For det er skjensel det dreier seg oim. De mest utenkelige midlene taes i bruk for å bryte ham ned og få ham til å si ting som ikke er sanne for at lidelsene skal opphøre. Dette beskriver han inngående og nøye i denne dagboka. Alt fra seksuell tortur – foretatt av kvinner (!) – til å sperre ham inne i en mørk celle så han mister begrepet om tid og rom. Han ble tvunget til å stå oppreist timesvis og nektet søvn.
Nåværende president Barack Obama hadde Guantanamo på sin agenda i valgkamnpen før han ble valgt til president første gangen. Han lovet at leiren skulle nedlegges umiddelbart. Dette sa han høyt og tydelig før han ble valgt. Interneringsleiren er der ennå, snart åtte år etter.
Dagboka er ikke lett å lese. Det tok nærmere ti år før rettsinstanser greide å få frigitt den. Men da måtte den først gjennom miitær sensur. Dette er markert med svarte sladder. Hele sider kan være sladdet. Men det går likevel an å få en mening ut av det. Samtidig forsterker sladdingen den meningsløse framferden til de amerikanske mililtære.
Denne dagboka er først og fremst en beretning om hvordan vi vestlige hvite mennesker ignorerer de mest elementære bestemmelsene i menneskerettighetene og hvor bestialske og brutale vi kan bli overfor våre medmennesker. Det faller nært å sammenlikne med nazistene forbrytelser under siste verdenskrig. For USAs del kommer den betraktning inn at de har i utgangspunktet bestemt seg for hvem som er terrorister og da skyes det intet middel og metode for å få vedkommende til å innrømme det.
Slahi forteller sin historie i rolige og relativt nøkterne former. Underveis reflekterer han over hvordan mennesker som sier de skal beskytte andre mot urett selv er i stand til å begå slik urett og og øve slike forbrytelser han er blitt utsatt for.
Her hjemme foregår for tiden en diskusjon om menneskerettighetene hvor vi faktisk tangerer dette. Et regjeringsmedlem og partiformann hevder at vi skal utvise en viss mullah og bevisst bryte menneskerettighetene. Den samme partiformannen var jublende til stede på republikanernes nominasjonsmøter hvor de ledende menneskene bak opprettelsen av Guantanamo og innføringen av slike nazi-metoder, ble valgt.
Det er da vi vet at vi ikke er så fryktelig langt unna Guantanamo og ansvaret for det som har foregått og foregår der. Også all den stund at Aker-konsernet med Kjell Inge Røkke i spissen har vært med på i å bygge den.
Skjenselen.
Skammen.
