Oslo Konserthus 5.2.2015 Brahms: Schicksalslied, Skrjabin Poème de l’extase Skrjabin: Poème de l’extase, Skrjabin: Symfoni nr 3. Oslo-filharmonien, Vasily Petrenko, dirigent, Oslo Filharmoniske Kor
Det glødet på podiet og kokte i salen. Først og fremst ga Petrenko og orkesteret oss en svært intens framføring av to av Skrjabins mest sentrale verk. Det var kraft og engasjement i spillet, noe jeg merket på meg selv etter symfoniens sluttstrek. Slik musikk tar på også for tilhøreren, ikke bare orkester og dirigent.
Skrjabin var en av det forrige århundres mest særegne komponister. Han var en av sin tids mest kjente pianister ved siden av jevnaldrende Rachmaninov som han også studerte musikk sammen med. Mest kjent er han for at han tøyet grensen mellom tonal og atonal musikk til det aller ytterste. Noen ganger beveger vi oss faktisk inne i den atonale verden men Schönbergs matematiske tolvtoneteknikk gikk han ikke inn på. Snarere søkte han i en annen retning, mot det metafysiske og mystiske. Han ble opptatt av ideer om det absolutte og beveget seg inn i en verden hvor det ikke alltid var lett å følge ham. Han så farger i musikken og akkordene, noe som han forsøkte å kombinere med musikk. Hans ufullførte store verk om mysterier var tenkt anlagt for farger og kor. Det skulle framføres ved foten av Himalaia-fjellene og skulle vare en uke (!).
Vi ser klare trekk til den psykedeliske forestillingsverden som kom til å slå ut 50-60 år etter hans død. En forfatter som Henry Miller beskrev Poème de l’extase som ‘et bad i is, kokain og regnbue’. I nyere tid har det vært gjort forsøk på å framføre noen av Skrjabins verk for farger (med bruk av et slags fargeorgel), bl.a. av pianisten Håkon Austbø.
Poème de l’extase og den tredje symfonien er to av hans mest sentrale verk fra 1900-tallets første år (1908). Poème de l’extase er kanskje hans mest spilte verk, og ikke minst glødet det under denne framføringen. I sin klangverden streifer verket inn på det komponisten oppfattet som ‘mystiske akkorder’. Den intense konsentrasjonen ga verket en ytterligere dimensjon og kraft. Skrjabin omtalte verket gjerne som sin fjerde symfoni, men noen tradisjonell symfoni er det ikke.
Den tredje symfonien derimot følger til en viss grad et klassisk mønster med sin tresatsige inndeling. Komponisten har gitt symfoniern tilnavnet Le divin Poème for riktig å understreke det høytidsstemte og mystiske.
Det er noe spesielt som skjer når Petrenko hever taktstokken i Oslo Konserthus. Musikerne blir på tå hev, konsentrerte til det ytterste og yter sitt maksimale. Til vanskelig og relativ ‘tung’ musikk å være førte dette til at vi fikk det lille ekstra som skulle til for å få en konsertkveld vi sjelden opplever.
Konserten ble innledet med den vakre Schicksalslied av Brahms. I tonespråket klart forskjellig fra Skrjabin men innholdet i Hölderlins sjebnedikt er ikke så langt unna Skrjabins verden.
En glødende og intens konsertkveld!
