Oslo Konserthus 21.2.2014 Hans Abrahamsen: let me tell you, Mahler: Symfoni nr. 4 Göteorg Symfoniker, dir.: Kent Nagano, Barbara Hannigan – sopran
Storfint besøk i Oslo Konserthus: Göteborg Symfoniker er offisielt Sveriges nasjonalorkester og er ved siden av Oslo-filharmonien det nordiske store symfoniorkesteret som vekker størst anerkjennelse internasjonalt. Så er også samarbeidet mellom de to orkestrene utstrakt og de besøker ofte hverandre på gjestespill. Avstanden Gøteborg-Oslo er heller ikke all verden. Sist opplevde vi dem i Oslo med sin daværende sjefsdirigent Dudamelfor bare tre år siden.
Den kanadiske sopranen Barbara Hannigan er særlig kjent for sin framføring av samtidsmusikk. Som scenepersonlighet har hun sterke fordeler, hun har ikke bare en flott skikkelse men evner også å få sterk kontakt med publikum. Ingen er kanskje bedre til å framføre den barnslig-naive teksten til Das himmlische Leben fra Mahlers fjerde symfoni der et barn forundrer seg over det tenkte livet i himmelen med fisk som spretter i vannet og rådyr beitende fredelig på gressgangene.
Men det var særlig i relativt nykomponerte let me tell you av Hans Abrahamsen at hun for alvor fikk vist sine kvaliteter. Teksten av Paul Griffiths bygger på Ofelias replikker i Shakespeare’s Hamlet. Det halvtimes verket særtegnes i første rekke ved de stille partiene. For solisten innebærer det noen tøffe utfordringer men vi si si at hun kom svært godt fra det. At framføringen ble så vellykket må mye skyldes Barbara Hannigans unike evne til å få fram den fine balansen mellom den høye lyse sopranen og særlig de nærmest hviskende strykerne i høye registre. Det var besnærende og fengslende. Verket ble til etter initiativ av sangerinnen og er opprinnelig et bestillingsverk fra Berlin-filharmonien.
Mahlers fjerde symfoni er hans lyseste og minst kompliserte. Det er den eneste symfonien han ikke gjør bruk av basuner og han avslutter symfonien med teksten fra Des Knaben Wunderhorn om de himmelske gleder. Symfonien må faktisk sees som en slags oppfølger av den mektige tredjesymfonien, hans natur-symfoni. Det er skrevet nærmest i samme åndedrag for å si det slik og sannelig hørte vi også noen takter, et riff, av det som skulle komme i den etterfølgende symfonien, den femte.
I denne symfonien får orkesteret anledning til å utfolde hele sin klangprakt og det låt nærmest himmelsk før vi kom til sistesatsens fryd over tilsvarende gleder. Sympatisk besøk fra Gøteborg!
