Sterkt hardingbrygg

Oslo Konserthus 6.2.1014 Matre: Fire miniatyrer, Halvorsen: Suite fra Fossegrimen, Irgens-Jensen: Passacaglia, GeirrTveitt: Fra Hundrad hardingtonar suite nr. 4 Brudlaupssuiten, Oslo-filharmonien, Ragnhild Hemsing harding-fele, dir.: Bjarte Engeset

Dette var den første av flere konserter hvor Oslo-filharmonien skal markere Grunnlovens 200-års jubileum. Det gjøres til gagns med en konsert hvor avgjort det ‘norske’ tonefallet var gjennomgående.

Men det skal være rom for alt. Derfor var det også plass for et nåtidsverk, Ørjan Matres Fire miniatyrer fra tidlig på 2000-tallet. Verket ga oss ikke det helt store, utenom at vi i det tredje stykket fant assosiasjoner til lange og mektige brenninger som langsomt slo innover en lang strand.

Det ‘norske’ slo til for full kraft i Johan Halvorsens kjente musikk til Fossegrimen, nøkken eller det trollet som lærte Myllarguten hemmeligheten med å spille fele. Her fikk vi høre Fanitullen og Bruremarsj med hardingfele og orkester så det var en fryd. Dette er teatermusikk og det klang opplagt ikke slik Johan Halvorsen hadde tenkt seg det da han lagde musikken i sin tid til et slags eventyrspill på Nationaltheatret. Den gangen hadde han knapt 30 musikere til rådighet – i parantes bemerket de musikerne som senere dannet ryggraden i opprettelsen av Oslo-filharmonien da teateret senere måtte oppløse orkesteret.

Selv om orkesterstemmene sikkert var de samme er det unektelig en viss forskjell i det trøkket et orkester med en besetning opp mot 100 eller mer kan yte i forhold til den tidens 30-40. Men nok om det, Ragnhild Hemsing som vi ellers kjenner som en ypperlig fiolinutøver viste at hun også behersker hardingfela til fulle. Denne musikken er noe av det fåtallige som finnes for symfoniorkester og hardingfele og uansett var det velkomment å høre den. Stor begeistring skapte hun for ekstranumrene sine, blant annet lokal felemusikk fra hjemstedet Valdres.

Ludvig Irgens Jensen er en av mellomkrigstidens store norske komponister. Han hadde internasjonalt drag over seg noe som kom tydelig fram i hans Passacaglia, kanskje noe voldsomt i de kraftigste partiene. For det var ikke å skjule at det ble vel mektig når messing og slagverk (hørte vi orgel også?) slo til for fullt mot slutten.

Geirr Tveitt er en eminent orkesterkunstner. Hans Hundrad Hardingtonar er også hans mest kjente og spilte verk, dvs. de åtti musikkstykkene som er kjent i dag. Orkestreringen er noe for seg selv. Det er sjelden vi opplever musikk så frodig og fargerik som denne. Fossefall, myrull, hjemmebrendt og festlig lag går igjen i hans musikalske bilder som han delvis komponerte selv, delvis hentet og bearbeidet fra lokal folkemusikk. Her fikk vi høre den fjerde suiten, Brudlaupssuiten.

Som ekstranummer framførte orkesteret den første versjonen av sistesatsen fra Hundrad Hardingtonar: Hardingbrygg.

Og det var sterkt!