Oslo Konserthus 25.10.2013, Wagner: Den flygende hollender, Juha Uusitalo (Hollenderen), Orla Boylan (Senta), Stanislav Shvets (Daland/Hollenderen), Steve Davislim (Erik), Ann-Beth Solvang (Mary), Brenden Gunnell (Styrmannen), Oslo-filharmonien, dir.: Vasily Petrenko, Oslo Filharmoniske Kor, Den norske Studentersangforening
Den konsertante framføringen av Den flyvende Hollender i Konserthuset fikk oppleve litt uventet dramatikk. Juha Uusitalo som sang i hovedrollen som Hollenderen måtte i pausen mellom første og annen akt kaste inn håndkledet og melde seg ute av stand til å fullføre. Den russiske bass-sangeren Stanislav Shvets som hadde rollen som den norske skipperen Daland, steppet inn i hans sted i annen og tredje akt. De få stedene hvor disse to opptrådte sammen i disse to aktene ble løst på den måten at Juha Uusitalo kom inn og nærmest mimet sin rolle. Vi tar heller ikke mye feil i å anta at visse partier helt mot slutten også måtte tåle litt kjapp redigering (uten at vi merket det).
Uansett, dette var uvanlig sprekt og dyktig gjort av Stanislav Shvets. Vi regner med at han hadde hatt litt bedre tid enn pausen til å forberede seg på dette, for det nytter selvsagt ikke å hoppe inn i en slik stor hovedrolle bare med en pause i mellom! Juha Uusitalo var avgjort indisponert. Dette merket vi på litt rufsete sang før pause. At situasjonen ikke kom altfor uventet på de medvirkende så vi også på den roen de hadde og den sikkerheten de viste i gjennomføringen, ikke minst sjefen selv Vasily Petrenko.
Sjefsdirigenten har denne forestillingen godt innunder huden. Han har allerede to forestillinger av den bak seg ved Mikhailovsky-teateret i hjembyen St. Petersburg, den siste for knappe en uke siden og en tredje vil finne sted senere i november. Mikhailovsky-teateret er den andre store operascenen i St. Petersburg, men dette ‘franske’ teateret har alltid måttet finne seg i å leve i en slags skygge av Mariinskij-teateret.
Ved Oslo-filharmoniens konsertante framfrøringer har man hentet utøvere fra så å si aller øverste hylle internasjonalt. Med unntak av den tildels indisponerte finske sangeren var det et overveldende lag av fremragende utøvere vi møtte. Det føltes litt rart å måtte oppleve så mange store stjerner nærmest klemt sammen på det lille oppbygget foran orkesteret.
Den irske sopranen Orla Boylan strålte usedvanlig sterkt i sin tolkning av Dalands datter Senta. Likeledes Steve Davislimsom jegeren Erik, hennes kjæreste før Hollenderen dukket opp. Hamburgbaserte Ann-Beth Solvang som Mary og Brenden Gunnell fra Bjørvika-kompaniet som styrmannen som synger om sønnavinden utfylte disse. Men sterkest inntrykk gjorde som sagt Stanislav Shvets i sin dobbeltrolle. I førsteakten opplevde vi ham som skipper Daland, mektig og rungende, mens han i annen og tredje akt sang delvis i denne rollen, delvis i hovedrollen som Hollenderen. Han markerte skiftene mellom disse to rollene på behendig vis ved delvis å gå noen skritt ut av scenen, snu seg og komme tilbake. Det var imponerende rolig og scenevandt utført. Utvilsomt kveldens store stjerne.
Den flyvende Hollender ble Wagners gjennombruddsverk. Han hadde skrevet tre operaer før dette uten at de hadde skapt noe særlig oppmerksomhet. Men med denne operaen var løpet lagt. Han hadde funnet sin form med å skrive sine librettoer selv, gjøre bruk av ledemotiver som vi for første gang hører antydninger til og definitivt brudt med den gamle operastilen med lange resitativ. Dessuten står musikken fram med en kraft og velde som ingen hadde hørt før. Dramaet kom for alvor inn i operaen. En ny tid var begynt.
Omstendighetene rundt operaens tilblivelse er morsomme sett med norske øyne. Wagner var på flukt visstnok fra kreditorer i Riga på begynnelsen av 1840-tallet men en storm tvang båten til å søke ly i Tvedestrandfjorden. Her hørte han de norske matrosenes sang som ga gjenlyd som ekko i de trange fjellveggene. Dette har nedfelt seg i noen av de aller sterkeste partiene i operaen hvor matrosenes kor står opp mot koret til mannskapet til Hollenderen mens et tredje kor, pikene og tjenestefolket til skipper Daland, også medvirker.
Disse scenene fra tredjeakten skapte vanvittig sterke øyeblikk. Det fikk deg nesten til å glemme de helt opplagt svakere scenene i annenakten og gjorde kvelden til noe nær det optimale av hva du kan oppleve. Kor og symforniorkester, joda, det kan svinge i konserthuset!
Også orkesteret må ta sin sterke del av rosen. Allerede under de første taktene av ouverturen erfarte vi at her var noe spesielt på gang. Det var et orkester sterkt på hugget, offensivt og presist. Særlig smalt det bra hos strykerne.
Vaily Petrenko snublet litt i starten på sin sjefsdirigentperiode i Oslo tidligere i høst. Hans utallelser om kvinnelige dirigenter fikk noen og enhver til å snu seg i godstolen. I Storbritannia hvor han også innhar tilsvarende post i Liverpool, var oppstandelsen større. Noen mente han hadde skrudd av hodet før han snakket, andre at han måtta ta sin hatt og umiddelbart avgå fra sin jobb i Liverpool.
Men i Norge er vi kanskje bedre vaksinert mot sleivkjefter og ting som sies uten at hodet er påskrudd, jfr. dagens politiske situasjon, og det viktigste sjefsdirigenten skal utføre, gjøres fra podiet. Og der var han i storform i går, som han forhåpentligvis også vil være på den neste konserten med Den flyvende Hollender. De som ennå ikke har sikret seg billett må snarest se å gjøre dette!
Med Wagner og Petrenko er det noe stort som skjer i Oslo Konserthus.
