Ultima-festivalen Oslo Konserthus 13.9.2013 Lene Grenager: VEV (urframføring), Ives: Fem sanger, arr. Georg Friedrich Haas: Lincoln the great Commoner; From the Swimmers; The white Gulls; Two little Flowers; Mists, Ives: Fem sanger, arr. John Adams: Thoreau; Down East; Cradle Song; Whittier: Serenity, Ives: Three Places in New England, Frank Zappa: Sad Jane, Oslo-filharmonien, Leigh Melrose – baryton, Baldur Brönnimann – dirigent
Det er ikke første gang Frank Zappa spilles av Oslo-filharmonien. Rocke-gitaristen, anarkisten og bråkmakeren komponerte en tid på 1970-tallet en rad med seriøse verk skrevet for symfoniorkester, noe med eller uten hans godkjennelse gitt ut på plate. Kveldens stykke er hentet fra en innspilling som ble gjort med London Symphony Orchestraledet av Kent Nagano. I utgangspunktet hadde Zappa tenkt seg dette som en del av et ballettverk og under tonemassene hører vi en svak puls av en slags rytme.
Men for å vært helt ærlig, det er mer av kuriositetens interesse å spille Zappa symfonisk. Han revolusjonerte ikke kunstmusikken med de verkene han etterlot seg for symfoniorkester, snarere er det i det mindre formatet, som den konsertinnspillingen han gjorde med Ensemble Modern – The Yellow Shark – som virkelig gjør vei i vellinga. Her kunne han få tid nok til å øve inn slik han ønsket. Men jeg kan godt forstå at man gjerne vil presentere en av rockens fremste personligheter på slutten av 1900-tallet også fra en annen synsvinkel, og det er jo heller ikke så rent galt. Denne amerikanske vest-kyst-musikeren sto i fremste rekke, bl.a. med å fremme kravet om absolutt frihet i musikken og tekstene, noe han fikk unngjelde for av amerikanske politikere og besteborgere, men også ble sterkt hyllet for. Dessuten har han gjort et sterkt innslag av burlesk og surrealistisk teater i form av innlagte sketsjer på konsertene sine eller ordspill og hentydninger. Dette har satt betydningsfulle spor etter seg. Her raljerer han med alle, tyske tollere, politikere og hippier.
Hans Stravinskij/Edgar Varèse-påvirkete musikk og ‘fri’ serialisme begynte å bli temmelig akterutseilt allerede på 1980-tallet. I dag låter det kunstig ‘umoderne’ for å si det slik, det har ikke lenger den nyhetens interesse det hadde. Sad Jane er heller ikke noe orkesterstykke å hoppe i taket for etter min mening, utenom det interessante ved bruk av cluster-akkorder i begynnelsen og hans spenstige bruk av slagverksinstrumenter, særlig marimba.
Charles Ives begynner å bli vel moden for å presenteres på en samtidsmusikkfestival. Hans herlige orkesterverk Three Places in New England stammer delvis tilbake helt til 1910-tallet. Men de sangene vi fikk høre hadde fått seg instrumentasjon av to kjente samtidskomponister av i dag og dette forfrisket dem atskillig. Godt framført av barytonen Leigh Melrose.
Lene Grenager er ikke noe nytt norsk komponistnavn. Hun har de siste årene gjort seg kjent i en rekke sammenhenger. Bestillingsverket VEV har idemessig utgangspunkt i Njåls saga, om troen på at en dyktig veverske kan påvirke historiens gang og menneskets sjebne, et poeng også Wagner har gjort bruk av i Götterdämmerung. Hun håper selv at hennes orkestervev kan bidra til en bedre verden, noe vi langt på vei kan gi tilslutning til. Vi gleder oss til å høre mer av henne!
BIT-20 dirigenten Baldur Brönnimann holdt en uvanlig sikker hånd over framføringen av de tildels kompliserte verkene.
