Oslo Konserthus 23.5.2013 Mahler: Symfoni nr. 2 ‘Oppstandelsessymfonien’, Oslo-filharmonien, Inger Dam-Jensen – sopran, Nathalie Stutzmann – alt, Oslo filharmoniske kor, dir.: Jukka-Pekka Saraste
Det var som en eksplosjon fra en vulkan, en eruptiv og voldsom utladning av vellyd, den vakreste musikk som kanskje noengang er skrevet, da Mahlers klanger flommet ut over et fullsatt Oslo Konserthus i går.
Jukka-Pekka Saraste kunne neppe valgt seg et bedre verk enn Mahlers andre symfoni på sine siste konserter som sjefsdirigent for Oslo-filharmonien. Symfonien er ikke bare et av de viktigste verkene i musikk-historien, framføringen av den representerer også noe av det aller beste den finske dirigenten har gjort i sin tid i Oslo.
Det er kanskje bare Beethovens niende symfoni som ruver på samme måte som Mahlers andre. Det sier i grunnen alt. Det er usedvanlig vakker musikk med full utladning for hva et stort orkester med kor, solister og orgel kan skape. Særlig i de siste taktene er det et trøkk uten sidestykke. Det er for enkelt å si at du kan ikke komme uberørt fra dette. Det er omtrent ikke mulig å finne ord for denne opplevelsen.
Det er partier i denne symfonien som kan få det til å riste i en kropp som denne. Særlig der herrestemmene setter i med ‘Bereite dich – forbered deg på å leve‘. Men i går gjorde også den vakre framføringen av fjerde-satsen – Urlicht – et spesielt sterkt inntrykk.
Jukka-Pekka Saraste ledet en framføring av denne symfonien her i Konserthuset i 2009 og dette ble en opplevelse av de helt sjeldne. Det var derfor et riktig valg at han valgte en ny framføring av denne symfonien da han skulle avslutte sin tid som sjefsdirigent i Oslo.
Med ham har Oslo-filharmonien fått seg et løft så vi har kunnet fornemme og faktisk gjenskape glansdagene fra tiden med Mariss Jansons, noen mener endog at orkesteret aldri har hatt en så fin klang som nå. Saraste har gitt oss store opplevelser i de årene han har ledet orkesteret og gjort innspillinger på DVD og CD av blandt andre Sibelius og Mahler som vi kan nyte så å si til evig tid.
Vi er ham derfor sterkt takknemlig for det arbeidet han har nedlagt i Oslo disse årene. Vi har også sett hvordan han har forandret seg disse årene. Fra taus og tilknappet til ledig og avslappet, faktisk sterkt spøkefull, noe vi særlig opplevde på den offisielle mottakelsen etter konserten i går.
Allerede i de første taktene av førstesatsen, sørgemarsjen som i en tenkt symfoniskt dikt-form skal skildre gravferden til en helt – Totenfeier – opplevde vi et orkester og musikere som var sterkt på hugget. Det fortsatte i de to følgende satsene inntil himmelen nærmet åpnet seg med Nathalie Stutzmanns vakre alt i Urlicht og da den enkle koralen først framført av fløyter og senere i koret i sistesatsen, lot seg høre.
Saraste viste seg å ha stor evne til å styre og ha oversikt over et orkester både på scenen og under scenen, kor og solister under denne satsen. De ‘underjordiske’ i sistesatsen – slagverk og messingblåsere – var gruppert slik at klangen fra dem lød som noe fjernt og ‘der-borte-fra’ fra to sider.
Framføringen av denne symfonien ble en stor opplevelse, men slike ord er ikke fullt ut dekkende for hva denne kvelden ga oss. Det ble også en verdig – og mektig – markering av en stor periode med en sjefsdirigent fra et av våre naboland. For sin innsats ble han i går også utnevnt som Oslo-filharmoniens æresdirigent, den første og hittil eneste i orkesterets historie.
Vi vil ganske sikkert oppleve ham i sesongene som kommer og allerede neste sesong er han å finne på podiet i flere konserter.
