Oslo Konserthus 25.4.2013, Brahms: Klaverkonsert nr. 2, Sibelius: Symfoni nr. 5, Oslo filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste , Arkadij Volodos – klaver
Jukka-Pekka Saraste har valgt seg en avslutning med virkelig sting i på sin tid som Oslo-filharmoniens sjefsdirigent. Det går en rett linje fra framføringen av Verdi Requiem ved påsketider til gårsdagens konsert og den etterfølgende Tysklands-turneen og til selve avslutningskonserten i slutten av mai, Mahlers andre symfoni.
Kraft var det ikke mangel på med den hardstslående russiske bjørnen Arkadij Volodos. Lite har forandret seg siden hans forrige besøk hos oss for fem år siden. Den gang som nå gyver han løs på noe av det mektigste som er skrevet av klaverkonserter og blir med orkesteret på gjestespill til utlandet, denne gang Tyskland og Berlin. Mens vi opplevde Rachmaninov sist var det Brahms andre klaverkonsert som sto på programmet i år. Konserten er noe av det mest monumentale som er skrervet av klaverkonserter. Nesten en time tar den – og det merkes!
Mens samtidige Bruckner og Mahler noen få år senere skrev mektige og store symfonier, tok Brahms igjen med sine to klaverkonserter. Men i motsetning til de to andre senromantiske komponistene lar Brahms på en måte formen stå en god del i veien for selve opplevelsen. Her er ingen katedralaktige buer eller lyrisk tiljubling av sommeren. I stedet dynges vi på med intrikat og tett orkesterklang, som dels oppleves kunstig. Fordelen er at klaverstemmen på en måte ligger over og bærer konserten – og det var det ingen problemer med i går med en russiske ‘bjørn’ som Volodos. La oss også tilføye at hans eminente teknikk og utførelse var en glede i seg selv å oppleve.
Konserten har riktignok avgjort sine perler. Etter at det kraftigste bombardementet var unnagjort kommer en langsom sats med en skjønn solo-cello og en sistesats som kunne arte seg som rent lyrisk. Men vi skjønner likevel godt de tilhørerne som fikk mest ut av solistens ekstranummer, en Schubert-etyde, enn 55 minutter med svulstig senromantikk.
Med sin nestsiste konsert i Oslo som sjefsdirigent lå det likesom i kortene for Saraste at det måtte bli Sibelius. Den femte symfonien har han spilt inn på DVD med orkesteret og den kommer høyt i rekka når vi skal trekke fram høydepunkter fra hans tid som sjefsdirigent.
Så også i går. Sibelius tonemalende språk sto i en klar kontrast til de tykke strukturene til Brahms. Det ble hvile for øret i musikk som ga oss omtrent det beste av Sibelius. En opplevelse med rett og slett skjønn musikk.
Orkesteret var sterkt på hugget, lydhørt og våkent. Ikke bare i Sibelius men også i sterk grad i Brahms.
