Tungt og mektig

Oslo Konserthus 4.4.2013 Eyvind Alnæs: Klaverkonsert, Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 4, Oslo-filharmonien, Håvard Gimse – klaver, Eivin Aadland – dirigent

Det ble tungt og mektig. Orkestersatsen var rent ut sagt i tjukkeste laget og feite porsjoner av orkestrale utladninger la seg som en beskyttende hinne mot det vi eventuelt kunne oppfatte som melodier og musikk. Komponisten hadde også forsynt soloinstrumentet med et antall solide f’er og tilsvarende kraftige anslag. Klaveret holdt og solisten Håvard Gimses rolle ble desto mer imponerende, nesten som en kraftprestasjon i en helt annen sammenheng.

Eyvind Alnæs’ klaverkonsert fra 1913 er et verk typisk for den tid det var skrevet i. Vi er i senromantikken. Norske komponister blir spilt som aldri før ute i Europa. Særlig i Tyskland står norske senromantiske komponister høyt. Ved Semper Oper i Dresden eksempelvis. Til en viss grad har den fremste av dem, Christian Sinding, beholdt sin popularitet opp til idag, noe stadige nyinnspillinger av hans symfonier på tyske platemerker vitner om. Men nå kan vi jo si at i Tyskland hviler musikkken fra den senromantiske epoken med sin Richard Strauss i fremste rekke særdeles tungt.

For den saks skyld har vi godt av å få gjenhør med noen av de sentrale norske verkene fra denne perioden. Men da må vi ta det som det er. Klaverkonserten til Alnæs er riktignok en av de ytterst få norske klaverkonserter gjennom tidene. Grunnen er jo åpenbar: ennå den dag i dag vil en klaverkonsert skrevet av en norsk komponist hvile sterkt på og faktisk bli sammenliknet med en av de aller mest populære og framførte i musikkhistorien, Griegs a-moll konsert. 

Men med alle gode fortsetter til tross, for undertegnede ble framføringen av denne konserten en heller nedtur enn en opplevelse. Den ble rett og slett for tjukk. Lyspunktene var likevel der. Tredjesatsen åpner med en frisk og enkel frasering, nesten som en lekende gallopp. Og annensatsen har også noen fascinerende åpningstakter før stemningen drukner helt i orkestrale klanger og hardtsslående tangenter. Første gangen vi hørte denne konserten, i en CD-innspilling med Piers Laneog Bergens-filharmonien, hadde vi riktignok mye godt å si om den, utenom at den ikke tålte helt å bli presentert på en innspilling med Sindings Dess-dur konsert. Det ble for mektig.

Eyvind Alnæs vil ha sin plass i norsk musikkhistorie ikke første og fremst for sin klaverkonsert men for sitt bidrag til en rekke folkekjære sanger og sitt arbeid med å samle folkemelodiene. Det inntrykket klaverkonserten hans gjør er først og fremst å understreke at klaveret er et slagverksinstrument.

Håvard Gimses innsats var imponerende. Som ekstranummer spilte han det fineste vi opplevde før pause, en av Eric Satie’s Gymnopedes. Det fikk larmen fra kraftsalvene vi nettopp hadde opplevd til nesten å forsvinne.

Med Beethoven etter pause falt resten av verden på plass. Dirigenten Eivin Aadland ville mye men det ble kanskje litt for mye villethet ut av det. Uansett kan et orkester som Oslo-filharmonien ikke feile i en staut Beethoven.