Oslo Konserthus 21.2.2013 Ravel: Gåsemor forteller, Stravinsky: Symphony in C, Prokofjev: Symfoni nr. 7, Oslo-filharmonien, dir.: Vasily Petrenko
Med et vinnende og sjarmerende smil, han har en karisma uten sidestykke, den kommende sjefsdirigenten for Oslo-filharmonien, Vasily Petrenko. Du ser det når han kommer inn på podiet, slentrende og smilende nikker han mot publikum som om han kjenner hver eneste sjel som sitter der ute. Ingen primadonna-nykker, nei! Og kontakten med musikerne er også helt enestående, det hører vi av spillet. Dette er den tredje konserten han dirigerer i Oslo i vinter. Med dette regner vi med at han har fått anledning til å bli godt kjent med orkesteret.
Fargepalletten ble brettet ut med Ravels eventyrverk Gåsemor forteller. Ravels klangfarger er noe orkesteret har vist seg å ha godt grep om. Også med disse opprinnelige klaverstykkene som Ravel mesterlig orkestrerte i tiden rundt 1910. Herlig og vakker musikk hvor dirigenten fikk fram noe av det beste i orkesteret.
Stravinsky og Prokofiev er to komponister som har mye til felles, om ikke annet som at de begge er vokst opp i St.Petersburg. Begge var under sterk innfytelse av sin komposisjonslærer Rimskij-Korsakov og de må sannynligvis også ha møttes i sine studentdager ved St.Petersburg-konservatoriet. Begge skrev også sine første store orkesterverk for Diaghilev og hans russiske ballett.
Forbindelseslinjene er der for den kommende sjefsdirigenten, også han fra St. Petersburg. Pussig nok er det også en annen linje her med sjefsdirigenter for Oslo-filharmonien, også Mariss Jansons studerte ved St.Petersburg-konservatoriet i sin tid, .
Men de to verkene vi fikk høre i går, Stravinskys neoklassiske symfoni fra 1940 og Prokofievs enkle ‘barne’-symfoni som den også kalles, har svært lite til felles musikalsk. Der Stravinsky er rytmisk, knapp og stringent bobler Prokofiev over av tiltalende nærmest romantisk musikk i sin siste symfoni som han akkurat rakk å orkestrere ferdig før han døde i 1952. Dissonansene og den realistiske maskin-klangen som vi hører i mange av hans øvrige verk, er fraværende. I stedet opplever vi et univers av rike toner og smektende temaer.
Den som likevel etterlater seg sterkest inntrykk på konszerten er Vasily Petrenko. Hans lekende smil og godslige nikk varmer i vinterkulda. Nå rydder Oslo-filharmonien vei for yngre krefter og nye tider. Nylig ble en 30-årig ny direktør ansatt og en like gammel ny styreformann er allerede på plass. Med Petrenko i funksjon fra høsten er dette et tre-spann av 30-åringer som lover godt!
