Oslo Konserthus 6.12.20012 Jon Øivind Ness: George gets a makeover – Misreadings of Gerswin, George Gershwin: Klaverkonsert i F-dur, Béla Bartók: Musikk for strengeinstrumenter, slagverk og celesta, Oslo-filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste, Jean-Yves Thibaudet- klaver
Det var utvilsomt den franske pianisten Jean-Yves Thibaudetsom satte fyr på oss under denne konserten. Gershwin’s klaverkonsert er helt unik innen den seriøse musikken. Tross Ravels og andres fortsøk på å låne jazzelementer til sine konserter, går Gershwin linjen fullt ut. Her er lange partier hvor bluesy melodier og passasjer får lov til å utfolde seg og det rytmiske elementet i konserten forfrisker og stimulerer. Det beste av alt er at Gershwin ikke forsøker seg på noen kloning av jazz og seriøse former. Han er seg selv og sterkt personlig i tonespråket. Konserten står helt på egne bein.
Kraftfulle Jean-Yves Thibaudet la lite mellom i sin framføring av denne konserten. Han var også følsom i de langsomme partiene, som i annensatsen i samspill med orkesteret ble en vakker opplevelse. Slikt varmet!
Bela Bartoks musikk for strengeinstrumenter og slagverk er et av den ungarske komponistens mest spilte stykker. Det er brukt mye i filmmusikk, som i The Shining. Grunnen er ganske enkelt at Bartok her i besnærende grad makter å hente fram det mystiske og transcendentale. Særlig i førstesatsen føler vi å bli dratt inn i en uvirkelig ikke-sanselig verden. Rytmisk opplever vi et hissende pizzicatto i annesatsen.
Musikken er fascinerende, men den er også krevende å framføre. Strykerne blir delt opp på en annen måte enn den tradisjonelle og klaver og pauker med glissando setter krav som ikke alltid er lette å strekke seg imot. Det viktigste er at konserten krever tett intensitet for å fram vekselvirkningen i Bartoks ‘natt’-musikk og hans sprelske danseliknende passasjer.
På tross av at dette er stor musikk, må det innrømmes at vi savnet noe av denne intensiteten ved denne framføringen. Det ble rett og slett ikke tett nok.
Konserten ble innledet med en hyllest til Gershwin skrevet av Jon Øivind Ness. Men for å være helt ærlig: stykket tok oss ikke helt tross besnærende rymiske partier.
