Livfull musikk mot novembermørket

Oslo Konserthus 22.11.2012 Ibert: Bacchanale, Astor Piazolla: Bandoneonkonsert, Berio: Ritirata notturna di Madrid, de Falla: Den tresnutede hatten – El sombrero de tres picos (komplett versjon), Oslo-filharmonien, Enrique Mazzola – dirigent, Per Arne Glorvigen – bandoneon, Silvia tro Santafé – mezzosopran

Oslo-filharmoniens grep med argentinsk tango og spanske flamenco-inspirerte rytmer var det som skulle til.

Astor Piazollas konsert for bandoneon, det lille kasseliknende trekkspillet, og stort symfoniorkester gjorde virkelig susen på denne konserten. Her må i første rekke solisten berømmes. Paris-bosatte Per Arne Glorvigen tok mesterlig tak i dette verket, som han må kjenne svært godt. Han er blandt verdens fremste på dette argentinske nasjonalinstrumentet.

Hans suverene beherskelse av instrumentet såvel som Piazollas musikk var mesterlig. Faktisk sto han som solist som en reell dirigent av denne konserten. God kommunikasjon med musikerne rundt seg og med spektakulær bruk av instrumentet var han drivkraften i det vi hørte.

Konserten inneholder partier som går rett inn. Pizzicattoene i sistesatsen hvor instrumentet spilte til strykernes knitring, var et høydepunkt. Piazollas konsert er mesterlig lagt opp. Den kombinerer tango med symfoniske former og dette kunne lett føre til flat og spekulativt formet musikk. Men Piazolla glir elegant unna dette. Han gir instrumentet en ledende plass og symfoniorkesteret føyer seg mesterlig inn under sin rolle som ‘backing band’.

Faktisk registrerte vi at akustikken i konserthuset nå igjen var fremragende. Kanskje skyldtes det musikkens sterke rytmepreg?

Etter den strålende opplevelsen med Piazolla ble Manuel de Fallas ballettmusikk til Den tresnutete hatt – El sombrero de tres picos – en heller nedtur. Ballettmusikk er med få unntak – Vårofferet og Romeo og Julie i særdeleshet – ikke noe som uten videre står helt på egne føtter i konsertsalene. Det merket vi så altfor tydelig i går. Mye av innholdet i denne komiske folkelivsskildringen ble rett og slett borte.

Vi har opplevd før at det har vært ryddet plass til dansere på podiet. Siden handlingen i denne balletten kan kokes ned til tre personer, mener vi at en forenklet koreografi burde være mulig å få til også her slik at publikum fikk bedre meg seg det som skjedde.

Balletmusikken bød på tradisjonell andalusisk sang – cante jondo – framført av mezzosopranen Silvia tro Santafé.

Kveldens dirigent Enrique Mazzola viste om ikke annet stor energi fra podiet.