Oslo Konserthus 1.11.2012 Rachmaninov: Klaverkonsert nr. 3, Carl Nielsen: Symfoni nr. 4 “Det uutslukkelige
Oslo-filharmonien, dir: Jukka-Pekka Saraste, Denis Matsujev – klaver
Flygelet overlevde, det kom helskinnet fra bataljen selv om pianisten gjorde store anstrengelser for å slå det i sunn.
Det var kraft og styrke den russiske pianisten Denis Matsujevviste i Rachmaninovs tredje klaverkonsert. Kanonader av kraftige anslag gjorde at du knapt hørte annet. En konsert for klaver og orkester var det visstnok, men orkesteret så vi bare, knapt hørte.
Det var lite annet som greidde å trenge gjennom disse russiske artillerisalvene. Jovisst var det imponerende på sitt vis. Kraft, styrke og teknikk i massevis. Og et anslag som kunne tyde på atskillig timer i treningsstudio. Tæl og trøkk var det ingen ting å si på.
Vi har hørt Rachmaninovs tredje klaverkonsert en rekke ganger. Fra de gangene husker vi en konsert med liflige toner og søte melodier. Ennå sitter minnet om den gangen Leif Ove Andsnes spilte den – den u-u-u-u-nge mannen som et par av tilårskomne fruene uttrykte.
Joda, Denis Matsujev kan spille. Det er ikke tvil om noe annet. Faktisk kan det også være imponerende å oppleve hvordan en utøver til de grader forviser et helt orkester til stillhetens dal med sitt overmåte kraftfulle spill. Men her er vi mer inne i kraftprestsjonenes verden enn musikkens. Evner han å lytte til det som er i musikken?
Lykke gjorde han i ekstranummeret, I Dovregubbens Hall. Neppe slik Grieg ville ha spilt den, og en høyst personlig tolkning kan man avgjort si.
Konserthusets Steinway ble stående tilbake tilsynelatende like helt.
Når podiet var blitt ryddet for restene etter denne krigen mellom instrument og pianist, var det klart for kveldens musikalske høydepunkt, Carl Nielsen fjerde symfoni, Det uutslukkelige. Tittelen har oppstått etter Nielsend ord om «å antyde det som bare musikken har makt til å uttrykke: den elementære vilje til liv – den som ikke lar seg utslukke».
Symfonien ble til på en tid da komponisten var preget av inntrykkene fra den første verdenskrig. Symbolsk nok kan vi tolke paukeduellen i sistesatsen – to sett med pauker plassert på hver side – som krigens kanonader som til slutt blir overmannet av musikkens rene kraft og vakre skjønnhet.
Et orkester som virkelig var på hugget tok tilbake sitt hegemoni etter å ha blitt spilt ut før pause. Praktspill!
