Som et impresjonistisk maleri

Oslo Konserthus 27.9.2012 Igor Stravinsky: Symfonier for blåsere, Carl Nielsen: Klarinettkonsert, Debussy: En fauns ettermiddag, Klarinettrapsodi, La mer, Oslo filharmonien, Fabien Gabel – dirigent, Martin Fröst – klarinett

Det var som et impresjonistisk maleri foldet seg ut foran oss i all sin utflytende fargeprakt. Halve kvelden var viet Debussy og resten minnet om Debussy og da vi etter pause opplevde de magiske og nesten fortryllende tonene i det impresjonistiske tonemaleriet nummer én i musikkhistorien – Faunens ettermiddag – ble det som å oppleve at den rike verden av impresjonisme foldet seg ut over oss. Med sine duse farger, blomster, hager, vannliljer og ikke minst vann og hav.

Havet – La Mer – var slik sett kronen på verket på en kveld som først og fremst var rik på klanglige uttrykk men som også hadde noen andre finesser. Først og fremst en sprelsk og fyrig solist i klarinettfenomenet Martin Fröst. Før pause fyrte han opp med Carl Nielsen og etter pausen kom Debussys noe intrikate klarinettrapsodi.

Han er ofte i Norge og spiller i ulike sammenhenger, også all den stund han er del av den kunstneriske ledelsen av kammermusikkfestivalen i Stavanger. 

Hva han får ut av sitt instrument er rett og slett fantastisk. Ord kan neppe beskrive den trollskapen som utfolder seg når den lange skikkelsen hans nærmest bruker kroppen som en slags medhjelper i de fantastiske løpene på instrumentet han foretar.

Men før Carl Nielsen slapp til med sin danske godmodige musikk fikk vi et flashback til 1920-tallets Stravinskij med et verk tilegnet minnet om Debussy. Også her opplevde vi musikken som bildeskapende. Stravinskijs korthugde toner pekte i retning av kubisme, surrealisme og den moderne tid.

Men så ble vi totalt overgitt til de ‘utflytende’ klangene etter pause. Vi nærmest gled inn i en impresjonistisk verden av tanker og følelser med Faunens ettermiddag. Avslutningsverket La Mer er ikke noe tradisjonelt tonedikt. Det er ikke som Liszt og Richard Strauss konkret anlagt. Selv om vi nok aner vindens sus og bølgenes lek i det er verket først og fremst vendt inn mot det abstrakte, mot oss selv og hva vår egen fantasi kan oppleve med å høre slik musikk.

Det ble rett og slett som å oppleve et impresjonistisk maleri. Med musikkens hjelp.