Oslo Konserthus 20.9.2012 Bechara El-Khoury: War concerto, Sjostakovitsj: symfoni nr. 15, Oslo-fiharmonien, Jonathan Nott – dirigent, Daniel Hope – fiolin
Det var utvilsomt en klok kombinasjon å la El-Khoury’s nye verk War concerto spilles på samme konsert som den siste symfonien til Sjostakovitsj. Begge verkene er beslektet med sin direkte og indirekte tilknytning til krig og elendighet og Sjostakovitsj-symfonien med sine sorgmuntre og bisarre vendinger var en riktig avslutning på en konsert som dette.
Sjostakovitsj’ symfoni stammer fra 1971, skrevet av en vel vitende komponist om at tiden var ute og at dette ble det siste store verket han fikk fullføre. Symfonien er derfor er en slags oppsummering av hans rike komposisjonsliv med referanser til flere av hans verk underveis. Men også til andre komponister, som Rossini (WilhelmTell-ouverturen) og Wagner, sjebnemotivet som særlig er framtredende i Siegfrieds bålferd i Götterdämmerung. Han skrev sine mest betydningsfulle verk under den andre verdenskrig, musikk som også ble uframført i det bombeherjete og beleirete Leningrad. Derfor er det et visst poeng at de sjebnestunge messingklangene fra Wagner opptrer i kombinasjon med hans eget hovedmotiv (‘invasjonsmotivet’) fra Leningrad-symfonien som ble urframført mens tyske (teutonernes) granater hvinte over konsertlokalet.
Tidsmessig hører også denne symfonien sammen med El-Khoudy’s egen situasjon. Det var på 1970-tallet at Libanoen for alvor ble trukket inn i krig og maltraktert og revet fra hverandre som nasjon. El-Khoury måtte selv flykte til Frankrike hvor han oppholder seg i dag.
Det er en dramatisk anlagt konsert El-Khoury har skrevet. Ingen tvil om at det er krig og fortvilelse han vil skildre. Han sier selv at det er nærmere en symfoni, men at fiolinen ble valgt fordi dens stemme skal symbolisere håp om fred og liv. Det hører vi også, hvordan orkesteret til tider fullstendig overdøver en spinkel fiolinstemme som imidlertid fortsetter å spille og til slutt hevder seg triumferende som en slags det godes seier over det onde. Tunge og harde messingklanger preger ‘krigens språk’ i konserten. Helt på slutten er det lagt inn en mesterlig virtuos cadenza.
Konserten har en spesiell forhistorie. Komponisten ble inspirert til å skrive den etter å ha hørt historien om besteforeldrene til Daniel Hope som måtte rømme fra Tyskland pga. jødeforfølgelsene. Men han så at denne historien hadde sterke berøringspunkter til hans egen personlige historie, at det er like mye en historie om han selv og det landet han måtte flykte fra på slutten av 1970-tallet. Til da fredelige Libanon opplevde fra nå av daglig bombardement, blodige massakre og invasjoner.
Han sier at at det er musikken, i dette tilfellet den ene fiolinen, som representerer håpets stemme i det menneskeskapte dramaet som krig er.
Når vi fikk skjemtene og de spøkefulle glimtene som Sjostakovitsj gjør bruk av i sin 1971-symfoni, faller dette på plass. Midt i de sjebnetunge slagene og mektige messingklangene er det likevel håp om liv, slik Leningradsymfonien i praksis viste. Denne symfonien har sannsynligvis betydd mer for å bringe krigen til opphør enn atskillige bataljoner med tanks og skvadroner med bombefly!
Symfonien er ikke enkel å framføre. Den spenner fra det fleipete løsslopne og spøkefulle til det tunge og harde i sjebnemotivet, fra lys til skygge og fra himmel til helvette fra den ene taktstreken til den andre. Jonathan Nott og orkesteret gjorde en glimrende innsats i å framføre denne symfonien. Særlig i førstesatsen gnistret det sterkt. De korte og enkeltstående snuttene av ‘fleip’ ble bundet sammen til et større hele. Dette gjorde inntrykk!
