Oslo Konserthus 25.4.2012 Jon Øyvind Ness: Swan’s Foetus (urframføring), Bartók: Fiolinkonsert nr. 2, Brahms: Symfoni nr. 3
Oslo-filharmonien, Jukka-Pekka Saraste – dirigent, Nikolaj Znaider – fiolin
Han er et fenomen. Danske Nikolaj Znaider er uten tvil den mest kjente internasjonalt av fiolinutøvere i Norden i dag. Han spiller på en Guarneri “del Gesu” fiolin fra 1740 som tidligere var brukt av Fritz Kreisler.
I Oslo var han solist i en av de mest krevende fiolinkonsertene som finnes, Bartoks andre konsert fra slutten av 1930-tallet. Konserten er ikke bare svært krevende, den spenner opp et vidt register av dynamiske skiftninger og farger mellom det lyse og det mørke og mellom det ‘harde’ og det ‘myke’. Noen steder kan vi likesom fornemme Bartoks fascinasjon av etno-musikk, rettere sagt sigøyner-musikk, men dette flagrer fort vekk i mylderet av Bartoks klanger og skiftninger.
Det er også med denne konserten at Bartok leker seg litt forsiktig med tolvtone-musikk og fornemmer vi ikke også et sted svake hint av kvart-toner? Konserten har et par sprelske cadenza-partier hvor solisten riktig får kjørt seg.
Nikolaj Znaider gikk til verket uten besvær. Tilsynelatende lett og lekende eide han scenen og framførte konserten uten merkbare vanskeligheter. Faktisk var hans eleganse noe av det som imponerte sterkt. Han fikk ‘dratt’ skikkelig til i Bartoks kraftige og brå skiftninger i konserten.
Fra Bartoks mørke kompleksitet skiftet stemningen til lyrisk melodiøse klanger i den tredje symfonien til Brahms. Det er et verk som orkester og dirigent følte seg tydelig hjemme i. Orkesteret gjorde også en innspilling av symfonien med Mariss Janssons for litt over ti år siden. Sangfullt bar det ut til oss et varsel om lysere tider.
Kveldens norske urframføring var Swan’s Foetus, et bestillingsverk av Jon Øivind Ness. Verket lå nesten bare i en omtrent evig-varende puls med noen dynamiske ‘opphugg’ helt mot slutten. Men for å være ærlig, det tok oss omtrent ikke.
