Oslo Konserthus 16.2.2012 Beethoven: Trippelkonsert, Buene: Langsam und Schmachtend, Lutoslawski: Konsert for orkester
Oslo Filharmonien, Joshua Weilerstein – dirigent, Vilde Frang Bjærke – fiolin, Andreas Brantelid – cello, Marianna Shirinyan – klaver
Dette hadde de gjort før. Når ungdommen inntok podiet i Oslo Konserthus med Beethovens konsert for fiolin, cello og klaver var det tydelig å merke at de var godt bekvemme med hverandre, eller rettere, at de har lært seg evnen til å lytte til hverandre i stedet for å briljere med egen eleganse. De tre unge musikerne har spilt sammen før i forskjellige sammenhenger, også denne konserten. Og briljerte gjorde de: i samspill.
Det var en utrolig lydhørhet til stede hos dem. De to strykerne spilte med lette øyekast til hverandre, oppmerksomme på hverandre ned til den minste detalj. Pianisten ble overlatt å fylle ut, trygg på at også hun fant plass mellom de to andre. Det var et utrolig samspill.
Vilde Frang Bjærke og Andreas Brantelid er to av Nordens ledende utøvere av de helt unge, begge godt under tredve. På podiet i går kunne vi snakke om virkelig nordisk forbrødring. Cellisten er dansk med svensk navn (fra sin far), pianisten Marianna Shirinyan er fra Armenia men bosatt i Danmark og fiolinisten er fra Oslo.
Beethovens trippelkonsert tilhører hans midtre periode fra begynnelsen av 1800-tallet. Den gjorde ikke helt susen for Wien-publikummet til å begynne med, de hadde kanskje forventet noe annet fra denne fremragende klaver-virtuosen og spennende komponisten. Men det er Beethoven tvers gjennom. Kanskje heller han for mye over i å presentere de tre musikerne i et slags kammermusikalsk samspill, og til tider – som i annensatsen – hører vi knapt orkesteret. Rollefordelingen melllom de tre er også tydelig med celloen som den førende (tenkte Beethoven i utgangspunktet på en cellokonsert?), fiolinen som den lette lekende og danderende og klaveret som den kommenterende og akkompagnerende.
Samspillet var rett og slett nydelig, men for å være helt ærlig, det gnistret ikke helt. Kanskje er programmet og belastningen for de unge musikerne ikke akkurat helt rolig for tiden. Vilde Frang kommer nettopp fra München hvor hun har spilt under Mariss Jansons‘ taktstokk og skal videre til Esa-Pekka Salonen og Mahler Chamer Orchestra på rundreise i Tyskland. Andreas Brantelid skal videre til Skottland.
Det andre høydepunktet på denne konserten var Lutoslavski. Denne polske komponisten var under sine siste år delvis bosatt på Nordstrand og var ofte å finne i Oslo Konserthus under de ukentlige konsertene. Sånn sett kunne man si at programmet for denne kvelden var som å ‘finne hjem’ både for utøveren som hadde sin første solistkonsert med Oslo Filharmonien som 12-åring i denne salen og for et av det forrige århundres store komponistnavn.
Lutoslavskis orkesterkonsert er et sprutende frodig verk, fullt av kontraster og ikke minst krasse dynamiske utbrudd. En koral – eller to? – skimtet vi helt mot slutten. Fargerikt og inspirerende.
Med Eivind Buenes strykerbaserte Langsam und Schmachtend fikk vi med oss noen kjente toner fra Wagners Tristan og Isolde og også en god del glissando, for å si det mildt.
Joshua Weilerstein het den unge og sympatiske amerikanske dirigenten. Han gjør runden i disse dagene med å dirigere rundt i Norden etter å ha vunnet en dansk konkurranse.
Til trøst for alle de som ikke fikk hørt konserten: den ble tatt opp til senere TV-utsendelse.
