Oslo Konserthus 2.2.2012 Egil Hovland: Fanfare og koral, Erkki-Sven Tüür: Illuminatio – bratsjkonsert, Anton Dvorák: Symfoni nr. 9 «Fra den nye verden, Oslo-filharmonien, Eivind Gullberg Jensen – dirigent, Lars Anders Tomter – bratsj
Rock’n roll! var den umiddelbare kommentaren da sluttstrek ble satt for Dvoraks niende symfoni. At det svinger sterkt av denne symfonien skyldes hovedsakelig to faktorer: en glitrende komponist og et våkent og spenstig orkester.
Dvorak skrev denne symfonien under sitt opphold i USA på 1890-tallet. Verket er spekket med inntrykk fra den nye verden med den vakre indianske folke-melodien i engelsk horn i annensatsen som det mest iøynefallende. I denne symfonien spruter det av musikalske gull-glimt fra det som senere ble rock’ens hjemland, med marsjer og også korte visitter til komponistens hjemland Böhmen.
Symfonien er blandt de mest framførte i den symfoniske litteraturen overhodet og den har behold sin popularitet i alle år siden den ble skrevet. Oslo-filharmonien har alltid hatt et spesielt godt grep om den. Slik spektakulær og utadvendt musikk passer orkesteret som hånd i hanske når det virkelig er på hugget. For ikke å si i det spenstige hjørnet.
Vi har hørt symfonien framført med dette orkesteret en god del ganger før. Sterkest inntrykk gjorde framføringene med Mariss Jansons og Manfred Honeck på 1990-tallet. Den gangen framførte også orkesteret denne symfonien i Albert Hall i London, en framføring som omtrent fikk taket til å løfte seg i det ærverdige lokalet, i hvert fall føltes det slik for enkelte engelske kritikere.
Om disse framføringene gjorde stort inntrykk på oss den gangen, er det ikke sagt at gårsdagens konsert ikke også gjorde stort inntrykk. Det ble som det spontant ble uttrykt: skikkelig rock’n roll. Rock’n Anton, for å si det slik.
Erkki-Sven Tüürs bratsjkonsert befandt seg i det helt andre hjørnet. Selv om komponisten faktisk etter sigende har bakgrunn som rockemusiker var det lite å registrere av dette i denne konserten som holdt seg stort sett til bratsjens mørke og malmfulle klanger. Lars Anders Tomter malte fram dette tonebildet på en svært tydelig måte.
Stor lykke gjorde han også i ekstranummeret, en vakker folketonebearbeidelse av Ligeti.
Vi har i det siste registrert et konserthus fra en ny og mer tiltalende side. Lyssetiingen er gjort bedre ved at lyshull, mørke flekker midt på scenen, er fjernet. Det er hengt vakre blåstripete inndekningsbein i bak-kant på hver side, riktignok ikke i går, og best av alt: det er foretatt betydelige forberedninger av lydbildet ved justeringer av vinkelen på de akkustiske platene i taket. At akustikken i Oslo Konserthus er blitt bedre gagner oss alle, det merker vi bare på musikkken som spruter og funkler på en helt ny måte.
Det er lite og som regel enkle ting som skal til!
