Oslo Konserthus 8.12.2011 Richard Strauss: Don Quijote, Beethoven: Symfoni nr. 3, «Eroica», Oslo Filharmonien, Jan Vogler – cello, dir.: Fabio Luisi
For andre gangen denne sesongen opplevde vi besøk av Fabio Luisi, som siden siste besøk hos oss i månedsskiftet august/september nå offisielt er blitt utnevnt som førstedirigent ved verdens fremste operahus, Metropolitan i USA. Samtidig tar han over alle de oppgavene musikksjef James Levine har for denne sesongen inkludert å lede framføringene av Nibelungen-Ringen. Levine må inntil videre trekke seg tilbake pga. ryggkomplikasjoner og det er ventet at Luisi også etterhvert vil ta over hans stilling som øverste musikalske sjef.
Luisi måtte derfor i høst si nei til en rekke oppgaver, bl.a. i hjembyen Genova, men Oslo kan rose seg ved to ganger i løpet av høsten å ha fått besøk av ham. Dette sier ganske mye.
Derfor ble hans ledelse av Eroica-symfonien spesiell, det ble en manifestasjon av stauthet og triumf. Beethovens majestetiske linjer ble klart og trydelig trukket opp til og med ut til de seirende fanfarene i sistesatsen.
Symfonien ble skrevet i en tid hvor de ytre omstendighetene besto i å knuse restene av det gamle føydalstyret og dets tankegang og innføre et nytt og fritt borgerlig samfunn.Napolean ble betraktet som spydspissen i dette og derfor skulle Beethoven tilegne symfonien til ham, helten (Eroica). Men han ble etter sigende rasende da Napolean lot seg utrope som keiser og rev dedikasjonen i stykker. Bare tittelen er i behold.
Likefullt er symfonien preget av tiden. Den grandiose annensatsen, den kanskje mektigste sørgemusikken som noengang har vært skrevet, kan ikke annet enn å rette tankene mot alle de tusener som lå igjen på Europas slagmarker. Som den igjen er aktuell i dette årets Oslo.
Jan Vogler er en stjernecellist på full fart opppover. Han spilte solo-rollen i Richard Strauss’ tonedikt Don Quijote. Celloen er her ment å illustrere Don Quijote-skikkelsen i alle dens krumspring og fantastiske eventyr-fortellinger, den ene mer uvirkelig enn den andre. Hans komiske hjelpesvenn Sancho Panza er tegnet ut ved hjelp av den kommenterende bratsjen, her spilt av Catherine Bullock, med snodige snerr og viltre sprang.
Richard Strauss hadde som undertittel til stykket Phantastische Variationen über ein Thema ritterlichen Charakter (Fantastiske variasjoner over et tema av ridderlig karakter) og dette sier i grunnen alt om disse variasjonene i form av et symfonisk dikt hvor hver av variasjonene beskriver en episode i Cervantes’ roman.
Hjertevarm musikk som gleder på denne årstiden. Og et gledelig besøk av den nye Metropolitan-sjefen som ærer Oslo for andre gang i høst!
