Fyrverkeri

Oslo Konserthus 10.11.2011 Liszt: Les préludes, Totentanz, Rachmaninov: Rapsodi over et tema av Paganini, Ravel: Bolero, Oslo Filharmonien, dir.: Andrew Grams, Bernd Glemser – klaver

Et fyrverkeri av en konsert!

Ikke bare opplevde vi en pianist i fullt firsprang med energi og anslag herfra og tilbake, men også et orkester som framførte en saftig og rytmisk Bolero vi ikke kan minnes å ha opplevd med noe orkester noengang.

Han er ikke beskjeden, Bernd Glemser. Han setter gjerne ut fra øverste avsats og klinker til med kraft og energi i fargesprutende bravurverk for klaver og orkester. Når to så eminente klaverutøvere som Liszt og Rachmaninov riktig får utfoldet seg i show-preget musikk med klaveret i sentrum går det friskt for seg.

Uten pianistens energiske tilslag ville vi ikke oppleve Totentanz av Liszt på samme måte som vi gjorde i går. Bernd Glemser gjorde faktisk dette variasjonsverket til noe langt mer enn det vi hadde forventet. Styrke, kraft og energi gjorde at vi knapt rakk å trekke pusten. Riktignok er dette verket av Liszt, som mange av hans øvrige komposisjoner, stappfullt av ytre effekter. Innadvendte klanger eller klassiske former er det ikke flust av, det meste legges opp til kraft og virtuositet. Og her klinte utøveren til så det sang. Han la ingenting imellom – tut og kjør!

Omtrent det samme kan sies om Rachmaninovs variasjonsverk. Intet sødmefylt melankolsk hos Rachmaninov denne gangen.

Når solisten så ettertrykkelig hadde fått sagt sitt, ble det orkesterets tur til å briljere. Vi har gjennom årene hørt Boleroog andre verk av Ravel med dette orkesteret endel ganger og er alltid blitt slått av hvordan den spektakulære orkesterkoloristen Ravel passer som hånd i hanske for Oslo-filharmonien. Denne gangen fikk vi vi i tillegg til det fargesprakende orkestrale også en dimensjon av rytme og varme i framføringen. Faktisk så sterkt at vi må virkelig understreke at når orkesteret har godfoten med seg, kan det virkelig klinge stort i konserthuset. Da glemmer vi alle problemer med til tider begredelig akkustikk.

Det ekstraplusset vi opplevde med denne framføringen var det rytmiske. Faktisk sterkt jazz-preget med skarptromma plassert sentralt i orkesteret rett foran dirigenten. Strykerseksjonen var virkelig på hugget med sine pizzikatto og det var der denne framføringen virkelig strålte.

Dirigenten Andrew Grams var et sympatisk bekjentskap. Med ledig stil ledet han oss inn i Ravels rytmer.

Fyrverkeri senhøstes i november. Det varmer.