Oslo Konserthus 27.10.2011 Sjostakovitsj: Symfoni nr. 9., Rolf Wallin: Strange News, Oslo-filharmonien, dir.: Lawrence Renes, Arthur Kisenyi – skuespiller
Rolf Wallins multimediaverk Strange Days opplevde sin andre framføring på relativt kort tid i Konserthuset i går. Det var med samme skuespilleren som ved urframføringen, Arthur Kisenyi.
Hovedideen bak dette verket er at med musikk, lyder av blandt annet helikoptere og vann og levende videobilder, skal et budskap formidles om det tragiske med bruk av barnesoldater. Ikke bare i Afrika, men overalt. Og ikke bare barnesoldater, det dreier seg om utnytting av barn og hvilke større eller mindre forferdelige ting det kan føre til, som eksempelvis mobbing.
Det er store ambisjoner til stede når komponisten gjør bruk av et helt symfoniorkester for å virkeliggjøre sine visjoner.
Verre er det da at helt sentrale ting i framføringen med det tekniske ikke faller på plass. En viktig del er jo video’en, skjermen og de levende bildene. Men fra der vi satt kunne vi bare se skygger mellom orkesterets notestativer og teksten var sånn sett vanskelig å få med seg. Skuespilleren sto til å begynne med gjemt bak et filmstativ. I enhver forestilling, uansett om det er teater, opera eller konsert, er den levende kontakten helt grunnleggende. Her ble den i startfasen borte.
Når det er sagt, Rolf Wallins verk gjør et sterk inntrykk. Og han skal ha ros for å vise engasjement og våge å kaste seg ut i noe som norske komponister ikke løper veggene av seg med å vise, nemlig å ha et standpunkt til det som skjer rundt oss.
Faktisk ville vi ha opplevet dette verket mye sterkere hvis det var lagt inn et minutts stillhet fra publikum etter framføringen. Det virker helt malplassert å klappe etter noe slikt, og ytterst pinlig å oppleve hvordan store deler av salen reiste seg.
En som også viste sosialt engajsment i sin musikk var Sjostakobvtsj. Men det verket vi fikk høre i går, den niende symfonien, ble faktisk forbudt i sin tid nettopp fordi han ikkeviste dette engasjementet. Symfonien ble til like etter 1945 og alle hadde ventet et musikkverk fra hans side som hyllet seieren.
Slik ble det altså ikke. I stedet kom en kort og lystig symfoni i nærmest Haydn-stil hvor krigens tragedier eller store ofre er holdt langt unna.
Slik hørte vi den i går, med bakteppet av at den oppsto rett etter Seieren, og derfor med en litt alvorlig tone tross sin friske sprelskhet. Sånn sett sto den godt til det som fulgte etter pausen.
