Oslo Konserthus 20.10.2011 Strauss: Tod und Verklärung, Liszt: En Faust-symfoni, Oslo-filharmonien, dir.: Jun Märkl
Det begynte forsåvidt ‘friskt’, hvis det er mulig å si det slik i en sammenheng som dette, med beskrivelsen av en eldre mann på dødsleiet, men denne kvelden med musikk i diktets verden endte med en demonstrasjon av hvor fattig og innholdsløst programmusikk enkelte ganger kan fortone seg.
Franz Liszt som komponist blir husket godt i musikkhistorien for sine ungarske rapsodier, den andre i særdeleshet, noen få orkesterverk til og en god del virtuos klavermusikk. Men i det øyeblikket han forsøker å svinge seg opp på samme høyder som en samtidig Schumann befandt seg på, eller hvor Brahms og Bruckner senere klatret opp til, ser vi hvordan han mister grepet. Det blir flatt og innholdsløst, musikken mister nerve og innhold og vi blir vitne til noe utvendige, rett og slett en Hollywood-kulisse. Svigersønn Richard Wagner skapte riktignok Hollywood-musikk så det gyver etter, men her med innhold og kraft og ikke minst musikalsk og dramatisk forståelse. Det hjelper lite å si at Liszt hjalp Wagner godt på vei med sine ideer om programmusikk.
Hans Faust-symfoni framsto i går som en rett og slett kjedelig opplevelse. Da er det ikke til å undres at vi opplevde et ellers ypperlig orkester som framførte den uten glød og entusiasme. Programmusikk kan ha noe for seg. Det opplevde vi før pause med Richard Strauss. Men denne musikkformen kan også by på det inntil kjedelige patetiske. Når Franz Liszt tar for seg Goethes Faust og skal forsøke å skildre denne gjennom å ‘tonesette’ hver av de tre hovedkarakterene, eller hvordan vi skulle oppfatte det, bikker det over.
Musikk er tross alt det essensielle i all musikk, ikke hva slags fasade man utstyrer den med!
