Oslo Konserthus 22.9.2011 Beethoven: Ouverture til Die Weihe des Hauses, Grieg: Klaverkonsert a-moll, Allan Pettersson: Symfoni nr. 7
Oslo-Filharmonien, Håvard Gimse – klaver, Eivind Aadland – dirigent
Det var ganske sikkert Håvard Gimse og hans tolkning av Griegs a-moll konsert det fulltallige publikummet i Oslo Konserthus var kommet for å høre, men for oss gjorde framføringen av Allan Petterssons syvende symfoni avgjort sterkest inntrykk.
Men bevares, Håvard Gimse er en eminent pianist og han trykket til for fullt med mye rubato i starten og kraftfull avslutning i tredjesatsen. Han hadde da alt overtatt føringen fra en merkelig blek Aadland og lot ikke i tvil om hvem som var sjefen i denne konserten.
Men det var Allan Pettersson som gjorde at vi kom ut av denne kvelden med jublende musikk syngende i vårt hode. Skjønt jublende, Allan Pettersson er ikke den som ansporer akkurat til det. Han er mollstemt og sørgelig i sitt tonespråk, som han også var i det virkelige livet sitt som bratsj-spiller i Kungliga Filharmonien i Stockholm fram til han ble komponist på heltid på 1950-tallet. Han kom fra fattige kår i Stockholm men studerte komposisjon med Honegger i Paris på 1930-tallet. Han etterlot seg det gedigne antall av hele seksten symfonier (egentlig 17, men den siste fikk han ikke fullført) og flere av dem er virkelig verdt å høre på. Fremst kanskje den syvende fra 1966-67, som brenner seg inn i ditt innerste med sitt intense og enkle tonespråk. Det er utrolig at det går an å skrive en symfoni på tre kvarters lengde med utganspunkt i et ters-sprang som vi stadig hører gjentatt brummende lavt nede i den dypeste messingen.
Det er musikk av en slik styrke at vi skjønner godt at enkelte mente han måtte være den største svenske tonesetteren noensinne og at han bare kan nevnes på linje med de største 1900-talls symfonikerne som Mahler og Sjostakovitsj.
Det var en brennende intens framføring vi hørte. Oslo-Filharmonien viste seg fra sin aller beste side i denne symfonien. Bare få ganger lot Aadland tubaen synge ut, ellers beholdt messingen det lave, brummende og fengslende hovedtemaet kontrollert og balansert de 45 minuttene igjennom.
Oslo-Filharmonien hadde valgt å sette denne symfonien på programmet i en konsert som egentlig er en oppmarsj til Universitetes offisielle 200-års feiring i Aulaen førstkommende lørdag. Men selv med nasjonalistiske briller må vi ikke glemme at i store deler av denne 200-års perioden var Norge og Sverige ett rike.
Konserten startet med et Beethoven-verk, ouverturen til Die Weihe des Hauses. Beethoven skrev dette til invielsen av Josefstadt-teateret i Wien i 1822. Det er et verk hvor du hører sterke elementer av Händel og som på en måte er en forløper for senere engelsk promenade-musikk fra victoria-tiden.
Men tross Beethovens stauthet og Håvard Gimses elegante lek med tangentene var det Allan Pettersson det dreiet seg om denne kvelden.
