Oslo Konserthus 16.9.2011 Karin Rehnqvist: ”Tiger touch”, Mozart: klarinettkonsert, Tsjaikovskij: symfoni nr 6 “Pathetique”
Gøteborg Symfoniker, dir.: Gustavo Dudamel, Martin Fröst – klarinett
Han er ennå en ungdom, Gustavo Dudamel. Men han er allerede et av det internasjonale musikklivets aller største navn. Det var ikke stort mer enn et år siden han ledet sitt Simon Bolivar Ungdomsorkester i en jublende konsert her i Oslo. Nå er han tilbake med et av de to symfoniorkestrene han fopr tiden er sjefsdirigent for, Gøteborg Symfoniker, denne gang uten fotballtrøye.
Den kortvokste venezuelaneren har vokst opp i skyggen av fem tusen meter høye Pico Bolívar, og i sammenlikning med de nordiske gøteborgerne ser han avgjort spinkel ut der de gjerne rager en halv meter over ham. Men på podiet er han sjefen selv om han så avgjort ikke er helt bekvem med å stå på et podium hevet over musikerne og motta applaus. Da foretrekker han å gå ned blandt musikerne og stå blant dem. Et sterkt sympatisk trekk.
Han blir ikke uten grunn sett på som den klassiske musikkens redningsmann. I hvert fall har han stått fram son noe nærmest synonymt med den fantastiske utviklingen av klassisk musikk i Venezuela og hva det har betydd og ungdommen i dette landet. Selv viser han til El Sistema som har muliggjort Simon Bolivar Ungdomsorkester og andre ungdomsorkestre som nå spiller verden rundt. Her får barn og ungdom anledning til å ‘spille seg oppover’ helt fra liten av og på den måten opppnå selvrespekt og verdighet i stedet for kriminalitet og fattigdom. Et tilsvarende prosjekt er startet i Los Angeles der også Dudamel nylig er blitt sjefsdirigent for byens symfoniorkester.
Martin Fröst framførte Mozarts klarinettkonsert på en uvandt dyp og stor klarinett. Var det i så fall et snabeltuteløst bassett-horn, instrumentet Mozart opprinnelig skrev konserten for? Vi er godt vandt med å oppleve ham her i Oslo, seinest på Oslo-filharmoniens nyttårskonsert. Framføringen av Mozart var levende og elektrisk. Samspillet mellom orkester og solist var sterkt, noe vi spesielt la merke til i annensatsen da Dudameldempet orkesteret i betydelig grad når Fröst spilte. Han er en utøver av formidable dimensjoner og tar tak i oss med Mozarts herlige toner på en måte som ikke er helt vanlig. For en opplevelse!
Som ekstranummer opplevde vi et arrangement av Bachs C-dur preludium hvor medlemmer av orkesteret, bl.a. cellisten Ernst Hugo Glaser, etterhvert falt inn.
Det første verket vi fikk høre på konserten var et bestillingsverk som orkesteret hadde bestilt til sin sjefsdirigent for å feire hans 30-årsdag nylig i august. Karen Rehnquist er ikke så mye spilt her hjemme men har et godt navn i Sverige. Hennes Tiger Touch var et kort men sympatisk verk. Om det ikke var bursdagdfanfarer inneholdt det tegninger i messingsinstrumentene som ledet hen mot en slags prosesjonsmusikk. Verket hvilte mye mellom strykerne og tette lave ‘hugg’ fra klaver (og noe slagverk?). En sterk orkester-klang rett før slutten ga oss en fornemmelse av hva vi kunne vente av orkesteret senere på konserten.
Og det kom. Pathetique-symfonien til Tsjaikovskij fikk det til å ta helt av i konserthuset i går. Fra fortissimo’en – ‘smellet’ – midtveis i førstesatsen gikk det i strak linje med rett og slett noe som kan kalles tindebestigning i symfonisk forstand. Toppen var utvilsomt tredjesatsens ville ritt hvor vi opplevde det helt uvanlige at salen spontant utbrøt i applaus. Noe annet ville være uungåelig, for dette var sterkt!
Sistesatsen ble en kraftig manifestasjon av Tsjaikovskijs alvor og sorg bak symfonien. Det var nesten som om publikum vegret seg for å klappe etterpå. Forsiktig kom applausen og det var ikke før andre eller tredje framkalling at ovasjonene og hurra-ropene kom. Men da kom de til gjengjeld. Dudamel var også preget av denne musikkens store mørkesider. ‘Det er vanskelig å finne noe å spille etter slik sørgelig musikk‘, sa han da det viste seg uungåelig med et ekstranummer. Men han flesket til med Puccini, ‘peace and love‘ som han uttrykte det, kanskje i inspirasjon fra sin dirigentgjerning i Los Angeles, eller kanskje det var til ære for operasjef Curran som også satt i salen. Uansett, lys og varme spredte det.
Gøteborg Symfoniker er et orkester som er et sympatisk bekjentskap. Det står seg godt i sammenlikning med Oslo-filharmonien. Det opplevde sitt store gjennombrudd under Neeme Järvi omtrent på samme tid Oslo hadde Mariss Jansons. I dag er det offisielt Sveriges nasjonalorkester og har en eksklusiv kontrakt med Deutsche Grammophon. Slik vi opplevde det i går har det sin styrke i en varm og fyldig orkesterklang, det låter alldeles herlig og har mange unge, friske musikere i sin midte. Mye burde tale for et fortsatt nært samarbeid mellom de to orkestrene, ikke minst fordi Oslo og Gøteborg ligger så bære hverandre med bare noen timers kjøretur, og fordi den historiske tilknytningen mellom de to byene er av en ikke liten betydning.
Det var et friskt og velkomment besøk vi fikk i Oslo denne fredagskvelden. Oslo Konserthus var besatt til siste plass.
