Oslo Konserthus 8.9.2011 Jean Sibelius: Dryaden, Bela Bartok: Klaverkonsert nr. 2, Johannes Brahms: Symfoni nr. 1,Oslo-filharmonien, Yuha Wang – klaver, dir.: Jukka Pekka Saraste
Konsertpublikummet i Oslo opplevde noe sensasjonelt i går kveld: den lille og vevre kinesiske jenta Yuha Wang spilte en så gnistrende og fenomenal Bartok at det er bare å gi seg ende over. Visst er hun allerede et stort navn men det er når vi ser og hører henne her i Oslo at det for alvor går opp for hvilken eminent stjernepianist hun egentlig er.
Hun rekker knapt ned til pedalene og er ikke stort større enn en norsk skolejente før tenårene. Men spille kan hun!
Sine 24 år til tross har hun tatt steget helt opp på toppen blant pianister i verden i dag. Nå er hun bosatt i New York, men er opprinnelig fra Peking hvor hun også har hatt sin utdannelse som pianist. At hun reiser halve jorda rundt for å spille Bartoks andre i Oslo vitner om stort mot og pågangsvilje. At hun gjennomfører på den måten hun gjorde her i Oslo Konserthus vitner om et mesterskap av en slik klasse at vi knapt finner maken.
Bare for å ta med dette: hun viser en helt annert spillestil enn den andre store kinesiske pianisten i verden i dag, Lang Lang. Der sistnevnte er innadvendt og søkende og får faktisk også kritikk for sitt ‘føleri’, er Yuha Wang utadvendt, pågående, kraftig og tildels sterkt maskulin (!) i sin spillestil. Med Bartok går hun aggresivt til verks, her skal intet spares. Det er ikke oppvisning i fenomenalt klaverspill hun skal vise, det er rett og slett en innlevelse i noe av det mest utfordrende og krevende som finnes av pianolitteratur hvor hun ‘går inn’ i Bartoks intrikate rytmer og toneskalaer og trakterer klaveret som det heller var et slagverksinstrument (kombinasjonen klaver og slagverk har Bartok gjort bruk av i andre verk). Ikke akurat innadvendt Chopin og Schumann her, nei!
Bartoks andre klaverkonsert tilhører ikke de mest framførte av klaverkonserter. En opplagt grunn er de åpenbart tekniske vanskelighetene med å spille den, den er i overveldende grad vanskelig og komplisert. Dessuten tilstreber ikke komponisten en klaverkonsert hvor utøveren utelukkende skal framstå med bravur og brillians. Snarere er det tett med rytmisk kompliserte passasjer. I hele første satsen hører vi ikke strykerne i det hele tatt men i annensatsen overtar de med de magiske og mystiske stemningene som vi kjenner fra andre verk av Bartok.
Salen kokte etter denne klaverkonserten. For et spill! For et mesterskap!
Det var en annen ting som det er verdt å sette strek under i går: Konserthuset hadde satt opp en enkel ‘mur’ av tremasker mot publikumplassene bak podiet, som det er i konserthuset i Stockholm. Dermed oppsto et annet akkustisk lydbilde enn det vi er vandt til. Fiolinene lød ikke lenger trøsteløst tynne og pistrete, men varme og nære. Dette tette og klare lydbildet forplantet seg over hele orkesteret.
Kanskje det var grunnen til at orkesteret spilte mere på hugget i den første symfonien til Brahms. Her er det overveldende tildels tykke strykerklanger, særlig i åpningen, men vi syntes dette kom klart, tydelig og vakkert fram i går.
Her er man helt opplagt inne på noe riktig. Ulempen kan være at kanonaden fra de bakre rekker, slagverk og tromboner, kan bli noe vel kraftig under de kraftigste utbruddene. Men det får vi sikkert erfare under neste framføring av en Bruckner- eller Sjostakovitsj-symfoni.
