Oslo Konserthus 14.4.2011 J.S. Bach: Mattheuspasjonen , Oslo-filharmonien, dir.: Andrew Manze, Ditte H. Andersen – sopran, Marianne Beate Kielland – mezzosopran, Andrew Staples – evangelisten, tenor, Johannes Weisser – Kristus, baryton, Magnus Staveland – tenor, Håvard Stensvold – bass, Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene
Det var bokstavelig talt overjordisk skjønnhet vi opplevde med framføringen av Bachs kanskje største verk, Mattheus-pasjonen i Oslo Konserthus. Det ble komponert rundt 1730 da mesteren sto på høyden av sin skaperkraft som kantor i Leipzig og er skrevet for to kor og to orkestre. I den versjonen vi hørte i går var i tillegg et tredje kor med guttestemmer – Sølvguttene – anvendt i selve åpningen. Ved framføringen i går var kor og orkestre delt på hver side av podiet med dirigenten som det sentrale punktet. To orgel fulgte hver sin del.
Verket har en varighet av tre timer. Bachs udiskutabelt mektigste kirkemusikalske verk ble på sett og vis en virkelig prøvelse å komme gjennom. Men det var på forhånd, tanken på tre timene var for å være helt ærlig, dels avskrekkende. Men med en gang Bachs herlige musikk åpenbarte seg forsvant dette. I timene som fulgte avløste de kjente koralene og de herligste solopartiene hverandre som perler på en snor, eller rettere, som skjønne juveler som funklet og lyste.
Mattheus-pasjonen er et gedigent verk. For sin samtid ble det kanskje ‘for mye’, kanskje på grunn av verkets noe operaliknende karakter, og det tok nesten hundre år før Mendelssohn tok det fram igjen og ga fader Bach den renessanse han nyter godt av i dag.
Verket behandler i særdeles grad Jesu lidelseshistorie og de forskjellige solistene er tenkt å framstille de mest kjente personene fra denne historien. Evangelisten, her Andrew Staples, gies en fortellende rolle for det meste gjennom resitativ.
Det er vakker musikk inntil så å si det overjordiske som åpenbarer seg i dette verket. Det blir å nyte tre timer med omtrent den herligste musikken som noengang er skapt. Påsken står jo for døren og intet passer vel bedre enn et verk som dette ved en slik anledning.
Vi var imponert over kveldens dirigent, Andrew Manze. Han hadde full kontroll over framføringen. Helsingborg-dirigenten og barokkfiolinisten hadde full kontroll over et verk som dette. Presisjon og nøyaktighet ut til fingerspissene. Han dirigerer ikke med å veie med armene men med stille å følge musikk og gå inn i den. Med små vink og øyekast holdt han kontakten med de medvirkende. Levende inn Bachs vidunderlige verden.
Så må vi trekke fram korene. De bar mye av hovedtyngden ved framføringen. Solistene var av fremste klasse og særlig imponerte Marianne Kielland med sterke og uttrykksfulle solopartier.
Totalopplevelsen var stor. Det var som en reise inn i en verden av overjordisk skjønnhet.
