Oslo Konserthus 27.1.2011 Schumann: Symfoni nr. 1 «Vår – symfonien», Dvorák: Cellokonsert h-moll,Oslo-filharmonien, Truls Mørk – cello, Eivind Gullberg Jensen – dirigent
Truls Mørk er tilbake i manesjen. Etter nesten to års pause på grunn av lammelse og sykdom er han tilbake på podiet igjen.
Og hvilket spill han gir! Den “gamle” Truls Mørk var et fenomen på sin cello. Den “nye” har i tillegg en ro og ettertenksomhet hvor du føler at du får anledning til å fordype deg i musikken.
Dvoraks cellokonsert i h-moll, den andre han skrev, har i alle år vært glansnummeret til Truls Mørk. Han har gjort den verden rundt og gitt den ut på CD med Oslo-filharmonien og Mariss Jansons for over ti år siden.
Alt skulle derfor ligge til rette for en festkveld. Og en fest ble det! Truls Mørk har en suveren ro og beherskelse. Han maser ikke med utførelsen og spillet hans er uovertruffent elegant. Det tok ikke mange tonene før vi ble klar over at det var akkurat dette vi hadde savnet i to år: den fyldige og mørke klangen fra Truls Mørks rød-brune Domenico Montagnana-cello.
Det var en fullprakket sal som ønsket stjernecellisten velkommen tilbake. Gledelig var det, ikke minst for at han bare for ikke få måneder siden uttrykte tvil om han i det hele tatt ville stå på konsertpodiet igjen.
Dvoraks h-moll konsert er cellokonserten framfor noen. Den var som mange av Dvoraks mest populære verk et resultat av hans USA-opphold på 1890-tallet. Det er en lys og vennlig konsert – riktignok med symfoniske dimensjoner. Særlig betatt ble vi av Truls Mørks spill på slutten av annen- og tredje-satsen. Han greidde å binde oppmerksomheten vår totalt. Stor jubel i salen.
Eivind Gullberg Jensen dirigerte Oslo-filharmonien for fjerde gang i løpet av kort tid. Det begynner å tegne seg ut et mønster om at han og orkesteret vil prøve hverandre ut med tanke på framtidige oppgaver. I h-moll konserten hadde han sørget han for god kontakt med solisten og ledet orkesteret med sikker hånd.
Der han og Oslo-filharmonien overrasket var i framføringen av Schumanns Vår-symfoni. Uvanlig presist, snertent og lekent tegnet dette verket seg ut som overraskende friskt og nytt.
Schumanns intensjon med symfonien var å blåse til forfriskende nye vinder i et symfoniorkester. I så måte lyktes det 100% i går.
For annen gang på rad ble vi overrasket over den forbausende gode akustikken i det vanligvis utskjelte Konserthuset. Schumanns symfoni smalt til med god og dyp etterklang som det var en nytelse å oppleve. Kanskje noe av forklaringen ligger i, som sist, enkle ting som kan gjøres med publikumsplassene bak orkesterpodiet. I går var det fullt av publikum, for en uke siden var det senket et teppe ned.
Kan så enkle ting, og ikke ombygninger i mllionklassen, gjøre Oslo Konserthus til en bedre konsertsal? Og i tillegg litt smakfull lyssetting, forårsaket av TV-opptak av konserten. Bevares hvor mye litt lys gjør for vennligheten og åpenheten på en konsert!
