Oslo Konserthus 9.12.2010 Lars Petter Hagen: Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmentes storhet (urframføring), Max Bruch:, Fiolinkonsert nr. 1 g-moll, Béla Bartók: Konsert for orkester, Oslo-filharmonien, Ingar Bergby – dirigent, Vilde Frang Bjærke – fiolin
Du så umiddelbart at dette var en langt annen Vilde Frang Bjærke enn den eminente utøveren vi opplevde i Prokofievs fiolinkonserter i henholdsvis 2006 og 2009 eller for den saks skyld hennes opptreden med Anne-Sophie Mutter i 2007. Nå er ikke lenger betegnelsen eminent god nok. Nå dreier det seg om noe langt annet – og mer. Det siste året har vi sett navnet hennes dukke opp i konsertsammenheng over en hel verden, det være seg i Chile eller Malaysia og i Berlin. Nå er hun etablert helt i verdenstoppen og har fått seg et navn, ikke minst med CD-innspillingen av Prokofiev og Sibelius. På Verbier-festivalen i år spilte hun eksempelvis sammen med noen av verdens fremste musikere.
Dette gir seg uttrykk i at hun opptrer med en langt annen myndig holdning enn vi har sett før. Hun gjennomfører sitt spill med autoritet og sikkerhet og lever seg inn i musikken på en overbevisende måte.
Max Bruchs første fiolinkonsert er ikke av de verkene hun spiller hyppigst. Så vidt vi kan se er det bare i London for to år siden at hun har framført den. Denne konserten er en av de mest framførte fiolinkonserter og noen vil mene at den også er den mest populære av samtlige. Det er en smektende konsert med en jublende sistesats hvor solisten nærmest spiller det fengende temaet i triumf.
Vilde Frang Bjærke viste stor innlevelse i sin opptreden. Med sitt huldrehår lukker hun øynene og nærmest kjæler med fiolinen der den ligger mot halsgropen. Hun er fengslende bare å se på, med sin lange kropp tar hun umiddelbart mye oppmerksomhet. Vi ble spesielt trollbundet av hennes innlevende spill i de to første satsene.
Hun kan føye nok en dimensjon til sin opptreden: hun har utviklet en scenepersonlighet som viser stor sikkerhet og gjør at hun får umiddelbart god kontakt med sitt publikum. Jubel ble det for en tettpakket sal i går. Vi gleder oss til å se henne igjen!
Kvelden urframføring, Lars Hagens Kunstnerens fortvilelse foran de antikke fragmenters storhet, er riktignok et verk godt innenfor den tonale verden, faktisk minnet det mye om Mahler (!), men verket savnet sting og dynamikk. Utenom de utvilsomt vakre strykerklangene skjedde det lite. En skarptromme plassert foran på scenen med noen svake elektroakkutiske lyder er ikke nok.
Bartoks konsert for orkester savnet også sting i framføringen. Dette er et spenstig verk som burde ligge godt til rette for et orkester som har vist at det har et spesielt godt forhold til spektakulære verk fra 1900-tallet. Bartoks orkesterkonsert gir hele orkesteret solistrollen og det burde derfor være midt i blinken for et orkester som Oslo-filharmonien. Men kveldens dirigent Ingar Bergby maktet ikke helt å utløse orkesterets potensiale og gi Bartoks krasse akkorder den rette snert.
Men Vilde Frang Bjærkes spill gledet og varmet desto mer.
