Oslo Konsert 2.12.2010 Verdi: Skjebnens makt ouverture, Nino Rota: La Strada – suite fra filmmusikken, Respighi: Romas pinjer og Romas fontener
Oslo-filharmonien, Enrique Mazzola: dirigent
Det som skulle bli en italiensk innsprøyting av varme, glede og festivitas ble en blandet opplevelse av opp- og nedturer – og tilbake igjen. Det som imidlertid reddet kvelden var en storartet tonebeskrivelse av en marsj på Romas Via Appia.
For være ærlig, Nino Rotas arrangerte suite av musikk til filmen La Strada, ble etter vår mening vel tynn og filmmusikk uten nerve og dramatikk. Det viktigste var kanskje at musikken ikke slo an noen gjenkjennende øyeblikk fra filmen. Vi assosierte rett og slett ikke til den. Dermed falt den rett ut i luften, gode og spektakulære orkesterøyeblikk til tross.
Konserten begynte riktig flott med en av Verdis ouverturer. Her ble det spent opp for det store lerrettet og vi trivdes riktig godt med det vi fikk høre. Derfor ble nedturen desto større. Men det rettet seg kraftig opp med Respighis to fargerike tonemalerier av Romas fontener og pinjer etter pause, verk som orkesteret tidligere har spilt inn på CD med Mariss Jansons. Høydepunktet var utvilsomt marsjen opp langs Romas Via Appia hvor du hørte tonebeskrivende assosiasjoner til parader og Romas tidligere storhetstid. Dirigenten Enrique Mazzolagjorde også sitt ved å vende seg delvis ut mot publikum og trompetene som var plassert i losjene høyt oppe bak i salen. Det fanget musikken i sterk grad.
Oslo-filharmonien er et fenomenalt orkester. Det hører du selv når de framfører verk som kanskje ikke er helt på høyden, som i går. Orkesteret har en presisjon, klang og en friskhet som er ganske unik. Det smalt riktig kraftig i den spenstige Verdi-ouverturen og gikk helt opp til de store høyder med Via Appia-marsjen. Derfor blir det ikke helt riktig at orkesteret skal framføre verk som denne filmmusikken på en stor og åpen konsert. Det blir urettferdig mot orkesteret og mot vi som skal høre på.
