Oslo Konserthus 25.11.2010 Georg Philipp Telemann: Suite for orkester i F-dur, Konsert for tre fioliner og orkester, Antonio Vivaldi: Fiolinkonsert i g-moll ’For Pisendel’, Konsert for orkesteret i Dresden, Konsert for tre fioliner og orkester ’Ekko’, Georg Friedrich Händel: Suite fra Rodrigo
Stavanger Symfoniorkester, Fabio Biondi leder og solist, Ingerine Dahl, Benedicte Kyllingstad og Francesco Ugolini – fiolin
Stavanger Symfoniorkester har i sin midte en dynamisk og energisk ildsjel. Han går opp i musikken med hud og hår og tenner musikerne til ekstra frisk og pågående innsats. Fabio Biondi er et unikum, en musikerpersonlighet av rang. Han har i en årrekke vært kjent først og fremst som leder av Europa Galante, men har også de siste årene ledet Stavanger Symfoniorkesters satsing på barokkmusikk. Dette gir store resultater.
Vi hørte dem også med Fabio Bondi for knapt fire år siden. Den gangen lød det friskt. De har ytterligere fordypet seg i barokkmusikken inspirert av Bondi siden den tid. Nå pendler de mellom halvstort symfoniorkester og et mindre ensemble i faktisk kammerformat. Du merker det på det tette samspillet, ikke minst på den tekniske utførelsen, oppstrøkene blir som reneste innledninger til salutter.
Stavanger Symfoniorkester ble for omlag ti år siden den store sensasjonen i norsk musikkliv. De fikk den verdenskjente dirigenten Frans Brüggen til å lede sin satsing på tidligmusikk og noen år etter overtok Susanna Mälkki som sjefsdirigent. Samtidig kom det en strøm av musikk spilt inn på CD av norske 1900-talls komponister, Harald Sæverud, Geirr Tveitt og Fartein Valen i særdeleshet. Turneer utenlands gjorde at orkesterets særmerke – den friske utøvelsen – fikk store gjeteord. Orkesteret er også sterkt ungdommelig sammensatt og har en appell til de yngre årklasser som de fleste vil misunne dem.
Derfor ble møtet med dem i går en ny bekreftelse på deres posisjon, i stor grad forsterket av kruttbomben i sin midte. Fabio Bondi hadde valgt Telemann og Vivaldi men det var en helt annen Telemann enn den komponisten i G-dur og D-dur vi vanligvis møter på strykerskolenes julekonserter som vi opplevde i går. Feiende og friskt lød det. Utrolig oppkvikkende! Og Vivaldi med sine til tider nesten umenneskelige tekniske krav var ubesværet frisk og freidig.
To negative ting vil vi likevel trekke fram. Konserthusets mikrofonanlegg viste seg fra en utrolig dårlig side i går. Fra der vi satt langt framme i salen var det knapt mulig å høre hva som ble sagt og de tenkte vi at kommentarene kunne vi godt være foruten.
Den andre tingen er Oslo-folks lunkne holdning. For andre gang på én uke var det litt over halvfullt på en konsert som skulle vært utsolgt. Hvor var Oslo-publikummet? Satt de hjemme og hutret sutrende over høye lysregninger?
En tur i Konserthuset kunne få opp varmen og humøret!
