Oslo Konserthus 18.11.2010 Franz Liszt: Orfeus – symfonisk dikt, Tsjaikovskij: Romeo og Julie – ouverturefantasi, Bent Sørensen: Sounds like you – skuespill for kor, orkester, publikum og to skuespillere (tekst: Peter Asmussen), Oslo-filharmonien, Ane Dahl Torp og Henrik Mestad – skuespillere, Svein Tindberg – regi, Det Norske Solistkor, Eivind Gullberg Jensen – dirigent
Publikums manglende tilstedeværelse var mer enn kvittering på hva dette var: en nesten innholdsløs konsert. Større kontrast til forrige ukes jublende Mahler med prakkfull sal var knapt å finne. I går var det glissent nede i salen og så å si tomt oppover galleriet. Programmet appellerte neppe til det store publikum og vi som var der, hadde heller ikke den helt store opplevelsen.
For å være ærlig, skuespillet for orkester, kor og to skuespillere av Bent Sørensen, ble en heller tynn opplevelse. Det kan være morsomt og nyskapende å søke nye veier, men det er ikke alltid det fungerer like godt. Det fungerte ikke i Konserthuset i går. Hovedsakelig av to grunner. Rommet ga ikke skuespillerne anledning til å komme i kontakt med publikum. Mye ble også ødelagt ved bruk av mikrofon. De få gangene du følte nerven ved dette var når salen satte seg i bevegelse, publikum som var koret, forlot salen enkeltvis under kommentarer og det samme gjorde musikerne. Men denne Haydn-effekten har vi sett før.
Teksten er også uhyggelig svak. Den maktet ikke å bringe noe liv og gjenkjennelse til oss. Hva var dette? Hva holdt de på med? Hva ville de? Tekstforfatteren Peter Aasmussen er erfaren på sitt område, han har bl.a. vært manusforfatter til von Trier-filmer. Jeg velger derfor å se på dette som at galt lokale var valgt og at selve den teatrale framføringen mistet nerve og tetthet.
Når det er sagt vil jeg faktisk si at selve musikken til Bent Sørensen ikke var så himlandes gal. Fra Schubert til lekne Arne Nordheim-klanger kunne dette duge til langt mer enn en framføring på galt sted som ikke fungerte.
De som valgte å utebli gikk derfor ikke glipp av noe. Det eneste høydepunktet var Tsjaikovskijs Romeo og Julie. Faktisk var dette et ubetinget høydepunktet i det som ellers fortonet seg som en heller miserabel konsertkveld. Liszt’s musikalske dikt om Orfeus var usedvanlig tynt. Når du bare opplever ett eneste musikalske nummer som varmer på en konsert blir opplevelsen etterpå nokså fattig.
Hvorfor kunne man ikke ha spritet opp konserten med en majestetisk Bruckner eller mer livfull Tsjaikovskij?
