Oslo Konserthus 28.10.2010 Benjamin Britten: Symfoni for cello og orkester, Schubert: Symfoni nr. 9, «Store C-dur»
Oslo-filharmonien, Daniel Müller-Schott – cello, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Franz Schubert nådde å bli knappe 31 år. Men han var utrolig produktiv som komponist og overlot oss et overveldende skatt-kammer av musikk som selv en Mozart i sammenlikning nesten nærmest blir smågutt til. Men hvordan hadde det gått hvis han oppnådde å få noen år til på seg og fikk anledning til å utvikle sitt mesterskap som komponist?
Noe av svaret finner vi i hans store C-dur symfoni, skrevet de siste årene av hans levetid og utvilsomt hans fremste svennestykke når det gjelder orkestermusikk. I denne symfonien følger vi linjene fra Beethoven og over til det som utviklet seg til å bli den store romantiske symfonien, først med Schumann og Mendelssohn, kronet til fullendelse med Brahms og Bruckner et halvt århundre senere. Det er ikke vanskelig å ‘høre’ musikk som senere slo ut i full blomst atskillige år senere i denne symfonien. Du finner igjen mye Bruckner men kanskje mest Brahms her. Schuberts betydning for disse to symfonikernes utviking og verk er utvilsom. Men mer nærliggende er Schumann og Mendelssohn.
Det var også disse som sørget for å bringe symfonien fram for offentligheten ti år etter Schuberts død. Schumann var begeistret for dens ‘himmelske lengde‘, og hva Mendelssohn – som dirigerte det som senere er blitt stående som den egentlige første framføringen av hele symfonien – så i den kan vi bare høre i hans egne symfonier.
Det var altså musikkhistorie med klare pekere framover man ga seg i kast med i Oslo Konserthus denne ellers mistrøstige høstkvelden. Bare av den grunn ble det høytid over framføringen. Selvfølgelig var denne symfonien, skrevet av en som først og fremst er kjent for sine sanger, også et knippe av nærmest lett fengende melodier. Men denne gangen bundet sammen til en langt større form enn en ‘lied‘.
Den knapt times lange symfonien er stor i formen og nesten ‘uendelig’ i sin lengde. Selv om den ikke når de samme dimensjonene som hos den senere Bruckner, ser vi allikevel hvordan den klassiske formen folder seg ut i den store romantiske tyske symfonien som fikk sin fullendelse helt mot århundreskiftet.
Bare det er i seg selv en stor opplevelse. Vi kan ikke påstå at orkesteret var knuget av høytid ved denne anledning. Men for å være helt ærlig har vi opplevd det med langt mere sprut og tæl enn i går, ikke for så lenge siden i Bartok.
Det hadde kanskje sammenheng med valg av verk til denne konserten. Brittens cellosymfoni fra begynnelsen av 1960-tallet er neppe noen publikums’hit’ og for å være ærlig treffer ikke verket undertegnete heller.
Det var synd, for kveldens solist, den tyske mestercellisten Daniel Müller-Schott, løftet verket atskillig og ga oss inspirerende øyeblikk.
