Oslo Konserthus 16.10.2010 Arne Nordheim: Epitaffio for orchestra and magnetic tape, Olav Anton Thommessen: Tuba mirum for saksofonkvartett og orkester, Thomas Kessler/Saul Williams: , said the shotgun to the head, Oslo-filharmonien, Jonathan Stockhammer – dirigent, NoXaS Saksofonkvartett, Saul Williams – slam-poet, Niusha Almassian / Sheldon Blackman / Taro Vestøl Cooper / Gabriel Correa / Samantha Gurah / Tommy Hadsel / Judy Karanja / Leslie John Maccarthy / Nasser Mhende / Sarah Ramin Osmundsen / Amina Sewali
Årets Ultima-konsertt med Oslo-filharmonien hadde valgt å invitere den amerikansk slam-poeten Saul Williams og et titalls norske mer-eller-mindre rap-artister fra miljøet rundt Nordic Black Theatre. Dette førte til at salen ble fylt av et stort antall ungdom som du vanligvis ikke møter på konserter med Oslo-filharmonien. Kleskoden var heller ikke det som tynget dette publikummet sterkest og stemningen var til tider upåklagelig.
Det er slik vi vil ha Ultima. Ukonvensjonelt, fornyende, ungdom i salen, nye former som fører til en uvandt opplevelse. Det over en halvtimes lange diktverket/rap-stykket/slam-poetarbeidet – vi har vanskelig med kategoriseringer her, eller skal det nødvendigvis kategoriseres? – ble framført med stort engasjement og vakte enkelte ganger stor begeistring i salen. Saul Williams’ poesi, om en kan kalle det det, inneholder direkte og tildels hardtslående utsagn og setninger som gjorde sitt til å holde temperaturen oppe. Han er ikke ukjent i Oslo, den Paris-bosatte amerikaneren har tidligere opptrådt på Øya-festivalen.
Konseptet var ikke ulikt det vi tidligere har opplevd med Nordic Black Theatre og Oslo-filharmonien når de med stor suksess framførte Romeo og Julie i en helaftens forestilling. Scenen var også denne gangen fylt opp med ungdom som dels beveget seg rundt, dels satt på podiekanten og dels utførte pantomime bak orkesteret. Men det var en viktig forskjell: det musikalske. Thomas Kesslers musikk inneholder på langt nær de samme høydepunkter som Prokofievs. Faktisk fortonet det seg slik for oss at det musikalske bildet ble en slags lydkulisse som av og til mistet fotfestet, men som også kunne ta tak i deg, som det flotte solo-partiet for cello helt mot slutten. Ungdommens opptreden på scenen var dels fysisk, dels besto i lydunderstøtting av Saul Williams i form av pustelyder, hvesing og annet.
Det hadde knyttet seg store forventninger til denne konserten på grunn av urframføringen av Olav Anton Thommessens Tuba mirum for saksofonkvartett og orkester. Dette hadde komponisten selv sørget for ved å fyre av en bredside mot en Oslo-kritiker på forhånd. Vi har jo våre meninger om slikt for vi mener at det norske komponistmiljøet bør opptre litt mer edruelig i forhold til omverdenens oppfatning av deres egne verk, uansett om man er positiv eller ikke til ny musikk.
For oss hadde dette verket klare assosiasjoner til det sakrale, som tittelen antyder. De kraftige saksofon-klangene, hvor saksofoner i de lavere registre kunne dominere mye av det kraftige lydbildet, førte tankene hen til dommedag og fortapelse. Disse delene av verket kunne besnære, mens andre nærmest forsvant i et kaotisk tonebilde.
Musikalsk var det utvilsom Arne Nordheims Epitaffio som kom best ut av denne Ultima-konserten. Så er det jo et ‘klassisk’ verk skrevet for nesten femti år siden og spørsmålet er jo hva det har å gjøre på en festival for samtidsmusikk. Men uansett, Arne Nordheims underskjønne klangverden trollbandt oss nok en gang i denne blandingen av elektronikk på magnetbånd og symfoniorkester.
Frank Zappa var en av de som også var fascinert av musikken til Arne Nordheim. De utviklet et livslangt vennskap. Forbindelseslinjen til denne konsertens dirigent unge Jonathan Stockhammer er også her tydelig. Opprinnelig fra California har han nå tilhold i Tyskland hvor han har ledet Ensemble Modern i banebrytende versjoner av nettopp Frank Zappas verk.
De årlige Ultima-konsertene er spesielle for Oslo-filharmonien. De er ikke alltid så forferdelig godt besøkt, men med tanke på gårsdagens oppslutning av ungdom er det vel verdt en investering for framtiden. Det må også være en stimulans for musikerne å oppleve musikalske og scenemessige inntrykk som kan blåse liv i en kanskje noe fastlåst og stivbeint verden.
