Oslo Konserthus 21.1.2010 Franz Schubert: Symfoni nr. 8, «Den ufullendte», Carl Orff: Carmina burana
Oslo-filharmonien, Ditte H. Andersen – sopran, Michael Weinius – tenor, Artur Rucinski – baryton,Oslo Filharmoniske Kor, Sølvguttene, Rafael Frühbeck de Burgos – dirigent
Carmina Burana med lovsfrodighet og skikkelig trøkk. Det er hva vi opplever med Oslo-filharmonien i Carmina Burana. Godt assistert av hele to kor, fremragende solister og ledet av erfarne Rafael Frühbeck de Burgos ikke bare klinger det godt. Det blir en rytmisk presis framføring hvor det smeller så det riktig rister i Konserthuset. En fest og hyllest til våren med alle dets herligheter!
Carmina Burana er et verk som tar utgangspunkt i middelaldertekster på latin som alle på sett og vis skal hylle våren med alt som kommer med, ikke minst erotikken og kjærligheten mellom to unge. Men også vertshusets og vinens gleder er med i disse versene. Det er munker i Bayern som visstnok skal være opphavsmennene bak disse versene. Dermed ikke sagt at dette er religiøst stoff. Snarere tvert om, det er frodige, frekke og dels utilslørte tekster som hyller livet og gledene ved det.
Det er den tyske komponisten Carl Orfff som står bak. Han er stort sett bare kjent for dette ene verket fra 1930-tallet. Komposisjonen har blitt stående som et populært og mye framført verk. Carl Orff gjorde bruk av ekstraordinært mye slagverk, to klaverer og to kor. Slik skaper han en slags særegen ‘sound’ som gjør det helt unikt. I andre sammenheng forsøkte han å utforske nærmere forholdet mellom kor og slagverk. Men aldri når han et høyere mesterskap enn akkurat her.
Det er et spektakulært verk som ofte framføres ved store utearrangementer, men som også er mye brukt i scenisk sammenheng. Livsfrodigheten finner sitt uttrykk på mange vis. Det er også blitt kalt ‘korenes korverk‘.
Det var først og fremst orkesteret som bar denne framføringen. Rafael Frühbeck de Burgos ledet det hele presist og årvåkent. Men vi skal ikke her glemme de tre solistene hvor særlig den polske baritonenArtur Rucinski gjorde overbevisende inntrykk med sine dels krevende partier. Men også Ditte H. Andersenhadde et svært krevende parti som bergtok oss. Michael Weinius sang om fuglen som ligger på matfatet og bare ser sultne tenner rundt seg. For å illustrere sitt poeng ristet han ut hvite fjær på podiet.
Men det var det kraftfulle rytmiske drivet som gjorde dette til en riktig festaften. Hvor vi trenger slik varm livsfrodighet midt oppe i alt snøslapset og kuldegradene!
Før vi fikk oppleve Carmina Burana ble det holdt appeller for det kriserammete Haiti. Schuberts vakre h-moll symfoni understreket alvoret i situasjonen, nydelig framført og med sterk innlevelse.
