Oslo Konserthus 10.11.2009 David Monrad Johansen: Pan, symfonisk dikt, Geirr Tveitt: Hardingfelekonsert nr. 2, «Tri fjordar», Johan Svendsen: Symfoni nr. 2 Oslo-filharmonien, Ole Kristian Ruud – dirigent, Arve Moen Bergset – hardingfele
Vi har mye vi kan være stolte av i vår nasjonale musikkskatt, også i kunstmusikken. Hever vi øynene opp fra verdenskjente Grieg, er det nok av annet å frydes ved – uten at det lukter kumøkk ( Griegs eget uttrykk) eller tilstivnet nasjonalisme og fenalår av det.
Noe av det opplevde vi i går. Fra vakre nordlandske, nesten impresjonistiske klanger ble kvelden avsluttet med noe av det fremste norsk symfonisk musikk kan by på, Johan Svendsens andre symfoni.
Men det var den friske versjonen av Geirr Tveitts andre konsert for hardingfele som gjorde susen. Det er uten tvil Geirr Tveitts egne friske tonespråk og djerve musikalske grep som gjør det. Men også at han innlemmer det svært sjeldne instrumentet hardingfele i kunstmusikken og lar det spille ut i full forståelse med et symfoniorkesters øvrige instrumenter.
Konserten har han kalt Tri fjordar, nettopp fordi han setter navnet på de tre store fjordene på Vestlandet som tittel på hver av satsene. Sånn sett en hyllest til Vestlandert og den ville og frodige naturen, som Geirr Tveitt avtegner i all sin musikk.
Så var det også en fiolinist fra egne rekker i Oslo-filharmonien, Arve Moen Bergset, som sto for framføringen. Friskt, uhemmet og utrolig rikt. Dette varmet!
Det er neppe noe spesifikt nordnorsk over David Monrad Johansens Pan. Et særeget nordnorsk symfonisk musikkspråk finnes jo heller neppe. Men vi kunne ikke unngå at tankene våre ble dratt nordover og til Knut Hamsuns verden med denne musikken som er både mystisk spennende og tydelig påvirket av det impresjonistiske klangapparatet.
Kveldens dirigent Ole Kristian Ruud og Oslo-filharmonien avsluttet med en staut versjon av Johan Svendsens andre symfoni. Kan man snakke om norsk symfonisk tradisjon, står de to symfoniene hans i fremste rekke (det er synd at den tredje bare eksisterer et sted i Ibsens tekster).
Gjennom denne symfonien peker han ut den veien som senere nordiske symfonikere kom til å følge, først og fremst hans elev Carl Nielsen men også Sibelius, Sinding og Hugo Alfvén. Det var en særdeles jublende og helstøpt versjon av denne symfonien vi opplevde, så jublende at vi i et svakt øyeblikk kunne ønske at de ti-femten tusen noen hundre meter unna foran Grand Hotell kunne ta del i den.
En jublende kveld!
