Oslo Konserthus 12.11.2009 Gisle Kverndokk: Fiolinkonsert «Initiation», Paul Dukas: Trollmannens læregutt, Henri Dutilleux: Fiolinkonsert «Sur le même accord», Rachmaninoff: Symfoni nr. 1, Oslo-filharmonien, Peter Herresthal – fiolin, Peter Szilvay – dirigent
Da vi kom inn i salen i Oslo Konserthus i går veltet klam, varm luft mot oss. Det var som om vi opplevde et skrekkmareritt med basis i alle de hysteriske oppslagene om dagen om basillene som flyr mellom oss i lufta og nærmest setter oss i tilstander som om vi befandt oss i tider med Svartedauen. Det var ikke før Gisle Kverndokks usedvanlige vakre, dirrende og pulserende grunnklang i fiolinkonserten hans nesten bokstavelig talt blåste vekk enhver tanke om de sykdomsfremkallende usynlighetene som kunne tenkes å boltre seg i den innestengte innelufta.
Konserten ble holdt mellom to kraftige rammer. Den ene var Gisle Kverndokks fiolinkonsert, den andre var avslutninghsverket, Rachmaninovs lite kjente første symfoni. Disse to verkene ga oss såvel klanglig storhet som orkesetral fylde. Det var som å bli rykket vekk fra dagliglivets små trivialiteter.
Gisle Kverndokks korte fiolinkonsert er skrevet for atten år siden og allerede oppnådd internasjonale priser. Det starter med en brusende klang som dirrende holder seg i orkesteret nesten halve konserten. Klangen skaper en verden av åpenbar skjønnhet og det er ikke før en forsiktig celesta antyder noen små spinkle toner før fiolinen kommer inn i bildet og det hele utvikler seg.
Mellom Kverndokk og Rachmaninov opplevde vi den velkjente tegneseriemusikken til Paul Dukas’ Trollmannens læregutt, og Dutilleux’ fiolinkonsert Sur le même accord. Selv om sistnevnte etter vår mening ikke ga oss samme spektakulære opplevelse som Kverndokks konsert, bød den på atskillige utfordringer til kveldens solist, Peter Herresthal.
Det ble Rachmaninov som avsluttet konserten med en symfoni som faktisk ikke lenger finnes i originalform men er rekonstruert med basis i orkesterstemmer. Mange myter omhandler denne symfonien, den ble fryktelig mottatt og sablet direkte ned. Det var ikke før komponisten kom i behandling hos den norske russisk-bosatte psykologen Nikolai Dahl at han igjen begynte å skrive musikk, denne gang resulterte det i hans andre klaverkonsert som med et smell slo fast hans suksess for evig og alltid.
Den første symfonien er et klanglig sterkt verk, holdt i en ungdommelig senromantisk stil med bruk av det store orkesteret hvor Oslo-filharmonien fikk vist seg fram i all sin bredde. Det er et verk lykkelig befridd for enhver antydning til søtladenhet og inneholdt beskjedne mengder patos og den gjorde et mektig inntrykk.
Det er ved en slik konsert et det virkelig går opp for en hva en konsert med levende musikere betyr for oss. Vi kan stille rastløse, stressete – eller som i dag unødig forstyrret av medias katastrofemeldinger om basiller her og der – og oppleve at når man har fått nærkotakt med musikken og klangene blåses all verdens uhumskheter av vei og man vandrer ut derfra med høyt hode og atskillig lettet.
Takk til orkesteret, solist og dirigent Peter Szilvay for en stor kveld!
