Oslo Konserthus 22.10.2009 Ludwig van Beethoven: Egmont, ouverture, Sjostakovitsj: Fiolinkonsert nr. 1, Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 7
Oslo-filharmonien, Alina Pogostkina – fiolin, dirigent: Jukka-Pekka Saraste
Hun bokstavelig talt kjærtegnet musikken, det nye russiske fiolinfantomet Alina Pogostkina. Strengene på fiolinen ble behandlet som det var elskov. Hennes spill bar preg av et vart og nært forhold til tonene. Hun var øm og poetisk men også blendende virtuos i de to spenstige satsene – en Scherzo og en Burlesque – som Sjostakovitsj nesten demonstrativt hadde lagt inn som motsetninger til de to symfonisk anlagte langsomme satsene.
Alina Pogostkina spilte den lange åpningen på konserten med hviskende stemme. Hun traff oss umiddelbart for gjennom dette bevisst dempete spillet tvang hun oss inn i musikken og greidde å holde oss der, fascinerte og fullstendig forførte gjennom den lange konserten. Gradvis åpnet hun for sitt virtuoseri men hovedinntrykket ble likevel at Sjostakovitsj’ melankoli sank dypt inn til oss ved hjelp av hennes spill. I den stort anlagte cadenza’en før den nesten rå sistesatsen løftet hun seg over i en ny dimensjon og viste at når det gjelder virtuositet står hun ikke tilbake for noen.
Tysklands-bosatte Alina Pogostkina er så ny på den internasjonel solisthimmelen at navnet knapt er registrert. Det var derfor litt av en begivenhet som fant sted i Oslo. Vi ønsker henne mer enn gjerne tilbake!
Sjostakovitsj skrev sin konsert i årene like etter annen verdenskrig. Men de politiske forholdene i datidens Sovjet gjorde at han ikke tok sjansen på å la den bli framført, han var i 1948 sammen med Prokofiev og Katsjakurian blitt fordømt som borgerlig formalist. Det var fiolinisten David Oistrach som konserten er skrevet for, som uroppførte den i USA i 1955. Konserten ble umiddelbart den mest spilte fiolinkonserten fra 1900-tallet ved siden av konsertene til Sibelius og Alban Berg. Det er ikke vanskelig å høre hvorfor. Sjostakovitsj forener vakre sørgmodige toner i to store langsomme satser med sine burleske og nesten primitivt rå hurtige satser.
Det var et riktig sammensatt konsertrogram i går. Før og etter Sjostakovitsj fikk vi Beethoven på det mest militante og drønnende. Skjønnheten i musikken fikk Sjostakovitsj og Alina Pogostkina fram. Beethoven sto for en gangs skyld – i forhold til Sjostakovitsj – for galskapen og det burleske. Oslo-filharmonien hadde med denne konserten en toppkveld. De la seg ydmykt bak til støtte for solisten, men slo for alvor ut håret i særlig Beethovens syvende symfoni. Særlig siste satsen som mer enn noe annet demonstrerte hvor langt Beethoven var forut for sin tid og hvordan hans ‘galskap’ fullstendig ga bengen i alle datidens vedtatte former og konvensjoner. Symfonien er av Wagner karakterisert som en ‘dansens symfoni’. Om det ikke er rene wiener-valser å finne her er det nok av uttrykk som viser berettigelsen av Wagners karakteristikk. Dessuten har symfonien inspirert mange i årene som har fulgt. Den svenske visesangeren Olle Adolphsson har for eksempel benyttet temaet i annensatsen til en av sine viser.
Denne konserten vil rangere høyt over de store konsertene denne sesongen. Og sannelig så vi ikke noe så sjeldent som et smil bre seg over sjefsdirigent Sarastes ansikt etter at det var satt dobbeltstrek for den ‘gale’ symfonien!
