Oslo Konserthus 10.9.2009 Ultimafestivalen
Henri Dutilleux: Métaboles, Harrison Birtwistle: Endless parade for trompet, strykere og vibrafon, Night’s black bird, Igor Stravinsky: Le chant du rossignol [Nattergalens sang]Oslo-filharmonien, Tine Thing Helseth – trompet, Pierre-André Valade – dirigent
Oslo bys ordfører Fabian Stang hadde avgjort et poeng da han åpnet Ultima-festivalen i går: ‘Det er faktisk mer glisne seter å se på Ullevål når Lyn spiller sine hjemmekamper enn her‘, sa han. Men så var det faktisk en god del mennesker i Konserthuset i går. Fullt var det på langt nær men til å være en konsert med krevende og ‘uforståelig’ samtidsmusikk var det overraskende mange mennesker til stede. Og det var en annen type publikum enn det vi vanligvis møter i Konserthuset eller i Bjørvika. Her var det fritt fram for sæggete bukser og joggesko. Samt en annen og åpnere stemning. Som da ‘kveldens scenerigger‘ som det ble sagt, podieinspisient Atle Opøien høstet stor applaus for sin handtering av musikernes stoler på scenen.
Av selve musikken var det to ting som gjorde sterkt inntrykk i går. Den ene var unge Tine Thing Helseths spill. Den andre var det nærmest glidende orkesterstykket til Dutilleux, Métaboles.
Tine Thing Helseth gjorde igjen en imponerende innsats på trompeten i Birtwhistle’s Endless parade. Vi har sagt det før og vi gjentar det så gjerne, hennes styrke er de myke og sarte tonene. Her får hun fram en tone som er helt unikt. For å fortsette fotball-lignelsen, den unge jenta er fra Vålerenga, eller rett i nærheten, fra Etterstad, høyden mellom trehusene på Enga og treningsfeltet på Valle-Hovin.
Dutilleux’ orkesterstykke er en slags glidende fargekoloritt for orkester. Det er spennende å oppleve hvordan klangfargene tar tak i oss og speiler seg i noe vi nesten kunne oppleve som farger. Reneste spektralmusikken, med andre ord!
Birtwistle’s Night’s black bird kunne også fascinere fordi komposisjonen ble holdt oppe av en mørk og dirrende klang, først og fremst fra tette messingblåsere dypt der nede.
Om Stravinskijs Nattergalens sang er det å si at det kunne virke like mistilpasset å spille på en samtidsfestival som når Nationaltheatrets åpner sin samtidsfestival med Gorkijs Nattasylet. Begge verkene ligger forøvrig nær hverandre i tid, noen få år etter forrige århundreskifte. Men Stravinskij var i sin ungdom neppe noen Brahms, for å si det slik. Berettigelsen av å ha sin plass på en samtidsfestival ble til de grader understreket av de første krasse akkordene. Her går den unge Igor opp den stien som om noen år førte til det ville og fascinerende landskapet med Vårofferet og en total revolusjon innen tidens musikkbilde.
Sånn sett er det klart for Ultima!
