Oslo Konserthus 3.9.2009 Jean Sibelius: Pohjolas datter, Symfoni nr. 7, Johannes Brahms: Klaverkonsert nr. 2 [1881]
Oslo-filharmonien, dir.: Jukka-Pekka Saraste, Nelson Freire – klaver
Det var Sibelius som var det mest interessante på denne konserten men det var Brahms i all sin velde som gjorde størst inntrykk.
Den andre klaverkonserten til Brahms er et i alle henseende gedigent verk. Konserten er lang – i utstrekning betydelig større enn noen av hans symfonier – og har stor følelsesmessig kraft. Det kreves atskillig energi å framføre den, noe Nelson Freire uten besværligheter maktet. Men han var tydelig lettet da han hadde trykket ned den kraftige siste sluttakkorden før dobbeltstrek.
Det kunne være fristende å skrive om spillet hans som en fysisk prestasjon, som en slags idrettsprestasjon. Men slikt, og som med terningskast, holder vi oss unna. For konserten ga oss, tross sine kraftige anslag, betydelige emosjonelle virkninger. Da tenker vi ikke bare på den nesten overskjønne annensatsen der solo-cello’en står for nydelig spill i lange partier. Og vi må tross vår vegring mot å skrive om en idrettsprestasjon, berømme Nelson Freire for hans kraftige og energiske spill.
Om knappe to uker spiller Oslo-filharmonien på den prestisjefylte festivalen i Lucerne. Her står bare Sibelius på programmet, det vi hørte i går og avslutningsvis den andre symfonien som ble jublende framført for et par uker siden. Vi skrev den gangen, og vi gjerntar det gjerne nå, at Oslo-filharmonien og Saraste ser ut til å ha funnet et lykkelig vinnerkonsept i Sibelius.
Fra den tid da Oslo-filharmonien erobret det internasjonale CD-markedet med sine friske Sibelius-symfonier, er det nettopp deres humør og åpne stil som er styrken. Dette gjentok seg i går med det mystisk-vakre tonediktet Pohjolas datter og ikke minst den syvende symfonien. Denne symfonien er gått inn i musikkhistorien som på tross av sin gjennomgående tonale karakter, er nyvinnende i formen. Den er i bare én sats og er bygget opp over en none-akkord som er symfoniens faktiske sentrale del. I den grad det er et motiv eller tema må det være trombonen som ligger og flyter over den tette og feite – for å si det slik – akkorden. Det er spennende å følge musikken der den bygger seg opp til den kraftige akkorden og hvordan det hele løser seg opp og flater ut mot sluttstrek.
Dette var også den siste symfonien Sibelius fikk fullført. Fram til sin død i 1957 over tredve år senere skrev han så å si ingenting. Hans påbegynte åttende symfoni havnet i sannsynligvis flere versjoner på peisen. Det eneste han fikk gjort av betydning for musikkhistortien var å sende den unge Rautavaara på komponistutdanning i USA. Dermed begynte en ny epoke i finsk og nordisk musikk. I dag er Rautavaara et verdensnavn og ubestridelig Nordens ledende komponist.
