Beethoven på Rådhusplassen

Rådhusplassen 13.8.2009 Beethoven: Symfoni nr. 9, Oslo-filharmonien, Oslo Filharmoniske Kor, Jukka-Pekka Saraste – dirigent, Marita K. Sølberg – sopran, Anna Einarsson – mezzosopran, Helge Rønning – tenor, Lars Møller – baryton

Oslo-filharmonien inviterte til gledeshyllest på Rådhusplassen. Det er ikke hver dag vi kan oppleve symfonisk musikk utendørs. Attpåtil ikke med et av verdens beste orkester. Attpåtil ikke med en programmatisk hyllest til gleden – slik Schiller framstiller den i sin Ode an die Freude.

Når man spiller utendørs om sommeren, må man også alliere seg med været. Sånn sett kan vi si at gårsdagens konsert fant sted under forhold som er typisk for denne østlandssommeren, litt sol, litt overskyet og til nød kanskje også et par regndråper. Men sola sto virkelig på fra og med tredjesatsen – da det nærmet seg gledeshyllesten. Det var ikke bare et varsel om mafiose drønn som fikk paukisten til å ta på seg solbrillene.

Det ble spilt et bånd med blandet orkestermusikk før konserten. Der hadde det blandet seg inn noen strofer av Nystemte. Typisk nok falt aftenens eneste to regndråper akkurat presist inn da Bergenssangen tonte ut over Rådhusplassen i Oslo.

Men det store antalle frammøtte koste seg virkelig stort i går. Noen hadde med seg en boks eller to og hygget seg med denne. Andre fant nok at å stå oppreist i fem kvarter kan være slitsomt nok. Men hyggelig var det og vi kunne ikke klage på stemningen, selv om vi må innrømme at utendørsfestiviteten på den andre siden av Bjørvika akkurat nå nok har en helt annen stemning og temperament.

Når det er en utendørskonsert blir det en utendørskonsert. Derfor kan vi ikke bedømme konserten på samme måte som om den fant sted i en akkustisk tilfredsstillende orkestersal. Bylyder blandet seg hele tiden inn i konserten. Trikker skramlet forbi, bilkjørere hissige på gassen har null respekt for Beethoven og en gjenstridig bilalarm gjorde sitt til å blande seg inn i orkesterklangene. De testosterone brett-wannabe’artistene’ på Rådhustrappa lot seg stadig høre.

Derfor er det ikke mulig å bedømme de musikalske prestasjonene på vanlig måte. Bare med å si at det låt bra. Svært bra. Og at koret spilte den mektige hovedrollen i sistesatsen og at Lars Møller virkelig løftet konserten med de innledende ordene om at vi skal lytte til gledens budskap. Det er bare å si at Oslo-filharmonien kort sagt ser ut til å ha tålt sommeren godt og at de har i behold sin umiddelbare friskhet. Til og med Saraste kunne koste på seg et smil eller to. Den niende symfonien ble framført uten noen dveling og i raskt tempo. 

Lyden var selvsagt forsterket. Fra vår plass noenlunde midt i mengden låt det bra. Men for andre som sto lenger bak og i ytterkanten kunne det bli for plistrete fikk vi høre. Men for oss var det et mikrofonanlegg som tilgodeså basslyden på gedigens vis, noe også koret senere fikk nyte godt av.

Vi koste oss, og det gjorde de tusen og kanskje fler som fulgte konserten. Mer av dette!