Oslo Konserthus 3.6.2009 Schönberg: Verklärte Nacht op.4, Bruckner: Symfoni nr. 6, Philharmonia Orchestra, dir.: Esa-Pekka Salonen
Overraskende få var og hørte Philharmonia Orchestra i går. Men vi som var der fikk en ekstatisk opplevelse av skjønnklang. Det ble vakkert inntil nesten det overjordiske. Klarest kom dette fram hos den fyldige og varme strykerseksjonen, og du måtte omtrent klype deg i armen for hva du hørte av Schönberg. Og ekstranummeret, Sibelius, lå ikke langt etter.
Philharmonia Orchestra er et orkester som ikke akkurat kan telle århundrene bakover. Det ble grunnlagt for litt over femti år tiden men har hele tiden blitt pleiet av fremragende dirigenter som eksempelvis Otto Klemperer – hør hans Beethoven-innspillinger med dette orkesteret! – og Herbert von Karajan. I dag er det Esa-Pekka Salonen som har hånd om det London- og Leicesterbaserte orkesteret.
Musikklivet i Storbritannia har befunnet seg på et høyt nivå i flere hundre år. Dette kan vi spore tilbake helt til Händels og Haydns dager. De to ledende orkestrene i London var i mange år London Symphony Orchestra og London Philharmonic Orchestra som i dag regjeres av russere, henholdsvis Gergiev og Vladimir Jurowski. Førstnevnte samarbeider forøvrig med Salonen om Østersjø-festivalen i Stockholm senere i sommer. Esa-Pekka Salonen vil fra neste sesong overtar det fulle og hele ansvaret for Philharmonia Orchestra. Det er litt av en sjebnens ironi at han kommer fra det eventyrlige underverk Walt Disney Hall i Los Angeles til glisne og akkustisk utkjelte Oslo Konserthus. Men det gutteaktige humøret er det ingen ting å si på og responsen fra de få frammøtte var så stor at det ble kvittert med et ekstranummer, vi hadde nærmest mistanke om at han hadde tatt med seg noe av vestkystens eventyrlige velklang over til Oslo.
Det har ikke vært uvanlig at gjestende symfoniorkestre gjerne legger breddsiden til og fyrer av noen kanonader med Bruckner når de er på besøk i Oslo. Sist opplevde vi det med Orchestre de Paris som hadde valgt seg den niende symfonien. I går fikk vi oppleve den sjette symfonien. Dette er en symfoni som i motsetning til den niende og forgjengeren, den femte, nærmest er lyrisk og til Bruckner å være kortfattet. De sterke utbruddene og katedralliknende hvelvingene er omtrent fraværende. Men det er likefullt Bruckner, senromantisk musikk som fullender den klassiske sonateformen.
For et orkester som Philharmonia Orchestra er dette nærmest ideelt. Her behøver de ikke bry seg om sterke religiøse føringer som munner ut i omfangsrike buer som strekker seg oppover i nærmest gotiske formasjoner opp mot det overjordiske. Orkesteret og Esa-Pekka Salonen vil det nærmeste året konsentrere seg rundt temaet City of Dreams, Wien 1900 -1935. Riktignok stammer Bruckners symfoni fra et par årtier før århundreskiftet men selv en romantisk symfoni laget etter den klassiske formen hører på et vis hjemme her. Bruckner var den siste store symfonikeren som skrev etter det klassiske skjemaet. Etter ham fulgte Mahler og oppløsing av formene med sine naturinntrykk, bondedanser og sjelelige opprør. Wien på denne tiden var Klimt, Freud og en ny tid, på musikkens område først og fremst med oppløsing av det tonale musikkkbildet og tolvtonemusikken.
Men Schönbergs verk, som opprinnelig er en strykersekstett, stammer fra den tid før århundreskiftet han ennå holdt seg innenfor de tradisjonelle skalaene. Det var på et tidspunkt da han gjorde samtidige Richard Strauss og Gustav Mahler rangen stridig som en eminent orkesterbehandler gjennom tonediktet Pelleas und Melisande og ikke minst det gigantiske Gurre-Lieder. Verklärte Nacht er kanskje hans mest spilte verk og som tittelen antyder beveger også dette seg inn på sjelelig opprør og underbevissthetens område. Strykerversjonen som vi hørte i går ble laget av komponisten noen år etter.
Verket var utvilsomt denne konsertens høydepunkt. Strykerklangen var noe nærmest himmelsk slik den bredte seg ut varmt og nærværende. Dessuten var det en talende framføring vi opplevde i går, Esa-Pekka Salonen ga verket en utforming slik at vi faktisk ble ført inn i det forklarte, det ubevisste og sjelelig opprørte. Som sagt var det den intense og nære strykerklangen som ga dette verket den høyreiste utformingen vi opplevde i går. Vi opplevde noe av det samme i ekstranummeret, Sibelius.
Det er mange som må angre på at de ikke tok veien til Oslo Konserthus i går. Strykernes varme var godt å få med seg denne iskalde forsommerkvelden og en Bruckner uten for sterke kanonader var godt for sjelefreden.
