Oslo Konserthus 7.5.2009. Magnus Lindberg: Feria, Sjostakovitsj: Klaverkonsert nr. 1, Sibelius: Symfoni nr. 1
Oslo-filharmonien, Håvard Gimse – klaver, Tine Thing Helseth – trompet, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Interessen var på forhånd knyttet til den solistiske duoen Tine Thing Helseth og Håvard Gimse som skulle gjøre den første og sprelske klaverkonserten til Sjostakovitsj sammen, den ungdommelige konserten der komponisten rett og slett fletter inn en trompet i duellerende fanfarer med klaveret. Men også som uttrykk for selve tidsånden i datidens unge Sovjet, med trompeten til hjelp skulle målene nåes og framtiden utfordres! Men fra og med de første tonene til åpningsverket Feria av Magnus Lindberg hadde satt seg ble vi slått av at det vi hørte var rett og slett noe helt annet enn det vi var vandt til å høre i det akkustisk utskjelte Oslo Konserthus.
Solistene tok helt luven fra oss i Sjostakovitsj-verket – for et sprudlende og frodig spill! – men vi ble forbløffet igjen da vi hørte Sibelius etter pause. Hva hadde skjedd? Var det tatt virkningsfulle grep for å rette akustikken? Hadde innespillingen for DVD som foregikk denne kvelden gjort sitt til at man hadde gjort noe avgjørende for å gjøre akustikken og klangen eksepsjonelt bra? Eller var det rett og slett orkesteret som hadde bestemt seg for å skjerpe seg ut over de fysiske grensene som en konsertsals akustikk setter? Eller var det en kombinasjon av alt dette?
Uansett, noe var det utvilsomt. To av de tre numrene på kveldens program er verk Oslo-filharmonien tar med seg på kommende storturne i Europa. Feria er også et verk som Jukka-Pekka Saraste har et spesielt forhold til, han ledet uroppføringen av det i 1997. Det er et musikkstykke med tette rytmiske strukturer i strykerne og med mektige og sterke orkestrale klanger og utladninger. Det gjør et ytterst sympatisk inntrykk. Det var når de overveldende rike klangene strømmet ut til oss at vi tenkte, Konserthuset holder da mål likevel – på en type musikk. Kanskje er det spesialinnrettet for denne type musikk, Lindberg og deslike? Uansett, dette klang faktisk vakkert og stort!
Sus i serken ble det i møtet med Sjostakovitsj og solistene Tine Thing Helseth og Håvard Gimse. Verket ble skrevet av en ung Sjostakovitsj som opplagt måtte være i sitt mest fyrrige og sprelske humør og de to solistene løste sine oppgaver som lå svært nær dette. Fargesprakende og sprudlende ble dette til en opplevelse som førte til jublende applaus fra en mer enn velfyllt sal. De to kvitterte med å spille de Falla som ekstranummer. Jeg vil legge til den lille observasjonen at Tine Thing Helseth avgjort har en spesiell styrke ved de svakere partiene, her får hun fram følelser og trykk på en helt eksepsjonell måte som eksempelvis i slutten av førstesatsen.
Med Sibelius, som orkesteret blant annet vil framføre i Musikverein i Wien på selveste 17. mai, fikk vi ‘syn for segn’ det inntrykket vi gjorde oss under framføringen av Feria, dette lød helt anerledes enn det vi var vandt til å høre i utskjelte Oslo Konserthus, det var flott, presist og varmt. Sikkert er det at orkesteret stiller til dyst i Europa med musikk de kan være mer enn stolte av. Og så vi ikke antydningen til et smil eller to hos Saraste?
Det er litt av en ironi at to av landets beste orkestre nå står foran omfattende utenlandsturneer, Oslo-filharmonien på en lang og krevende Europa-turne og Det Norske Kammerorkester på et gjespespill i Storbritannia som også tar med seg opptredener på en rekke steder i Norge før de ender opp i Fetspillene i Bergen. Begge orkestrene har med seg utøvere helt i verdenstoppen, Anne-Sophie Mutter og Leif Ove Andsnes.
Ta da med solistene som spilte i går og Vilde Frang Bjærke som spiller i London med London Philharmonic Orchestra, hvem kan ikke si annet enn at det står helt utmerket til med musikklivet i Norge?
