Oslo Konserthus 19.2.2009 Richard Strauss: Metamorfoser for 23 solostrykere, Beethoven: Symfoni nr. 3, «Eroica»,
Oslo-filharmonien, Herbert Blomstedt – dirigent
Sørgelige toner lot seg høre i Konserthuset. Men veteranen Herbert Blomstedt sørget for en helstaut framføring av Beethovens Eroica-symfoni.
Da tonene til Richard Strauss’ Metamorfoser nådde ut til oss fra de 23 solostrykerne på podiet kunne vi ikke annet enn å tenke over hva denne musikken symboliserte og i hvilken tid den var skrevet. Komponisten startet visstnok å skrive verket den dagen mot slutten av krigen han i sitt opphold i Sveits fikk melding om at Wien-operaen var lagt i grus etter et alliert bombeangrep. Etterhvert kom vissheten om at alle de stedene der de store operaene hans hadde opplevd store framføringer nå var lagt i grus, Semper Oper i Dresden, Nationaltheater i München og statoperaen i Wien. En kultur var rett og slett i ruiner. Tonene reflekterer dette, klagemusikk hvor tema og fraser gjentar seg hele tiden men gradvis skifter karakter, går gjennom en metamorfose, en forandring.
Det var forøvrig ikke den eneste komposisjonen hvor Richard Strauss lar krigens vanvittige ødeleggelser reflektere i sin musikk. I 1945 omarbeidet han en komposisjon fra 1939 til verket München – Gedäcthniswalzer, en vals med innlagt mollparti for å skildre hva som hadde skjedd med hans fødeby.
Den sørgelige stemningen disse tonene satte oss i, ble ikke mindre etter Beethovens sterkt talende sørgemarsj i den tredje symfonien. Der fugen midtveis i satsen går til sin kuliminasjon kunne vi heller ikke nå unnlate å la tankene vandre til Europas slagmarker, denne gang på begynnelsen av 1800-tallet, hvordan Napoleons-krigene etterlot seg ruiner, brente hus og lemlestete mennesker. Med all denne sørgemusikken var det nesten som om vi ventet på den tredje manifestasjonen av sorg beskrevet i musikken, hvordan Penderecki i sin Threnody, klagesangen til Hiroshimas ofre, beskriver det helvettet atombomben etterlater seg.
Eroica-symfonien er mer enn en sørgemarsj. Det er en helstøpt symfoni, i sin times lengde den største som musikkhistorien til da hadde sett og en symfoni som i sitt omfang forskrekket den daværende musikkverdenen med komponisten antatte ‘galskap‘. Mot slutten opplever vi jublende fanfarer og – faktisk! – en frisk og feiende militærmarsj. Fra slagmarkenes elendighet til jubel for helten – eroica!
Historien om denne symfonien er blitt en av musikkhistoriens største snakkiser, hvordan den revolusjonsbegeistrete Beethoven i utganspunktet hadde tenkt å tilegne symfonien til sin helt Napoleon. Men han hadde etter sigende revet førstesiden på partituret i filler med bemerkningen om ‘…nå skal han trampe på andre og bli en tyrann bare for å tilfredsstille sin egen ærgjerrighet!’ da han fikk høre at Napoleonhadde latt seg krone til keiser. Slik ble det i stedet en Eroica-symfoni, en heltesymfoni uten Napoleon Bonapartes navn på førstesiden.
Framføringen av symfonien var lagt i de beste hender. Det er tydelig at Oslo-filharmoniens gamle sjefsdirigent Herbert Blomstedt har enestående god kontakt med sine musikere. Her var det snakk om en symbiose som er bemerkelsesverdig sterk. Resultatet fikk vi i salen nyte godt av. Nærmest jublende bar dirigent og orkester oss gjennom symfoniens to siste satser. Vi kom ut av denne staute framføringen med følelsen av å ha opplevd et orkester som kanskje mer enn noengang følte seg inspirert til presist samspill og med en dirigent som hadde overblikket og roen og ledet hele framføringen med suveren beherskelse.
Musikk setter følelser i sving. Mer enn kanskje noen annen kunstform beveger den oss. De bildene som kommer til oss når vi hører disse to verkene er sterke. Det gjør inntrykk, det skal gjøre inntrykk! Vi må aldri bli så rasjonelt og analytisk innstilte at vi glemmer hva denne musikken, henholdsvis fra 1804 og 1944, representerer!
