Oslo Konserthus 5.2.2009 Jon Øivind Ness: Low jive, Sergej Prokofjev: Fiolinkonsert nr. 2, Antonín Dvorák: Symfoni nr. 9, «Fra den nye verden»
Oslo-filharmonien, Vilde Frang Bjærke – fiolin, Eivind Aadland – dirigent
I mange år var hun ung og lovende. Men hun er forlengst forbi det stadiet. Nå er hun etablert i ordets rette forstand. Bare fjorårets opptredener med ingen ringere enn Anne-Sophie Mutter, bl.a. i Chicago og Hamburg, skulle mer enn bevitne dette.
Vilde Frang Bjærke har spilt for oss før. Gjennom årene har hun overbevist oss gang på gang, ikke minst den gangen hun som 12-åring ble hentet inn av Mariss Jansons for å spille med Oslo-filharmonien. Nå er hun trygt plassert helt der oppe i det øverste internasjonale sjiktet – og her hjemme må vi si at hun er mer enn bare et navn.
Hun har valgt Prokofiev for Oslo. Både for to år siden og i går var det en av hans fiolinkonserter som sto på programmet. Den gangen var det den ungdommelige og nesten senromantiske første konserten vi fikk høre. I går var det den andre konserten, skrevet i en periode av komponistens liv da han valgte å forlate tilværelsen som gudbenådet internasjonal klavervirtuos og sjokk-skapende komponist med raffinerte klanger i lydbildet og heller vende hjem til sitt Russland. Den gangen, midt på 1930-tallet, gjorde hjemlengselen sitt og han kunne ikke lukke øynene for den veldige forandringen som faktisk fant sted i Sovjet og hva det gjorde med selvbildet for de som bodde i hans gamle fedreland (noe Nordahl Grieg så levende har beskrevet i Ung må verden ennå være). Han hadde vært borte fra hjemlandet i nesten tyve år. Svanger med musikken til den moderne tids mest spilte ballett, Romeo og Julie, skrev han denne andre fiolinkonserten bokstavelig talt med en sats ferdigstilt i Paris og en annen i Moskva.
Vilde Frang Bjærke er blitt en sikker utøver. Denne konserten inneholder lys og skygge og majestetiske partier hvor fiolinsolisten på dynamisk vis tar ledelsen for et helt symfoniorkester, noe vi så i tredjesatsen og i avslutningen på førstesatsen der fiolinens pizzicatto innebar dobbeltstrek. Vi opplevde tildels intrikat krevende spill men også ømme syngende toner i annensatsen hvor vi ble satt i en lyrisk nesten livsglad stemning. I denne satsen fikk vi også en svak fornemmelse av Romeo og Julie i orkesterpassasjene.
Og ikke nok med dette. Da ekstranummeret sto for tur – et jublende publikum ga seg ikke – avslørte hun ennå en side av seg selv som den erfarne og sikre utøveren hun er blitt. Av en eller annen grunn lå ikke notene til en av Sibelius’ humoresker på dirigentpulten. I forvirringen som oppsto løper først en tydelig stresset Eivind Aadland ut i garderoben, dernest forklarer Vilde Frang Bjærke ungjentesjarmerende og stotrende at de skulle spille noe de ikke hadde noter til. Tenk deg bare den rådsløsheten du måtte ha og hva du måtte tenke når du i en slik situasjon står overfor en fullpakket sal med over tusen tilskuere! Før reddende engel Eivind Aadland kommer raskt løpende inn med Sibelius i hendene.
Orkester og solist skal nå på en ukes turne i Sverige. Derfor er Sibelius innøvd om det skulle bli bruk for den. Sympatisk nok er norsk samtidsmusikk satt på turneprogrammet, noe orkesteret fikk kritikk for at de ikke gjorde for mye av under Mariss Jansons‘ tid. Vi vil bare gjenta hva vi opplevde av dette verket første gang vi hørte det: dette er et sympatisk verk i nyenkel stil, og hevdes å være inspirert av punkbandet Siouxie and the Banshees‘ klanglige verden med vekslingen mellom mørke og rytmer.
Men turneens riktige headbanger må utvilsomt sies å være Dvoraks niende symfoni. Denne ‘amerikanske’ symfonien har stått for noen av de største feststundene vi har opplevd med dette orkesteret. Oslo-filharmonien eier en egen evne til å få ekstra sprut ut av dette verket. Det blir ikke bare spenstig og friskt, det blir mer enn dette. Du løftes der det smeller i messing og strykere og der paukene knapt kan holde seg.
Eivind Aadland viste seg fullt på høyden i framføringen av denne symfonien. Spenstig i tutti’ene, riktig smektende med indianermelodien i engelsk horn i annensatsen og luft og presisjon der Dvorak i avslutningstaktene antydningsvis viser at han har fått med seg noe av den nye verdens synkoperinger i tonespråket. Joda, det var på plass. Vi fikk en feststund – og vi ønsker lykke til kommende uke!
