Mektige Bruckner

Oslo Konserthus 22.1.2009 Wolfgang Amadeus Mozart: Symfoni nr. 29, Anton Bruckner: Symfoni nr. 9 d-moll , Oslo-filharmonien, Jukka-Pekka Saraste – dirigent

Jukka-Pekka Saraste har tidligere vist at han har et godt grep om Bruckner. Men det er en ganske stor forskjell mellom den relativt lette og ukompliserte (til Bruckner å være) sjette symfonien til den mektige niende, Bruckners credo og farvel-til-livet symfoni. Han rakk ikke helt å fullføre den og symfonien kom derfor til å forbli i tre satser. Ikke uten grunn ligger det derfor mye symbolsk spenning i sistesatsen. Når tonene i dette adagioet dør stille ut i hornene, markerer det også slutten på et stort komponistliv, og kanskje den største symfonikeren av dem alle.

Man må nærme seg Bruckners symfonier med æresfrykt. De er mektige monumenter, bygget opp fra grunnen av med enkle koraler i bunn. Så vokser de til mektige byggverk. Som gotiske buer hvelver musikken seg oppover i fantastiske katedraler med grandiose tutti-seksksjoner hvor han ikke sparer på noe av effekter og veldig styrke i trompeter og basuner for å få til den mektige himmelklangen.

Bruckner var sterkt religiøs og hadde også utrolig lav selvtillit. Han reviderte stadig sine verk da han trodde at det musikalske miljøet rundt ham ikke helt forsto hva han skrev. Først med den syvende symfonien mente han at han ble akseptert og anerkjent. Vi kan i hvert fall med sikkerhet slå fast at den niende symfonien hverken ble omskrevet eller fiklet med i ettertid, hverken av ham selv eller andre. Dermed er den blitt stående som en helt unik symfoni, et poeng den østerriske dirigenten George Tintner en gang påpekte, også hans foregående symfonier, særlig de første, inneholder uendelig mye rikdom i sin første og ikke-reviderte versjon. ‘Dette ble mitt livsverk å få fram’, påpekte Tintner i sin tid til oss.

Bruckner var en av sin tids fremste orgelutøvere og dette lar seg også avspeile på et vis i hans mektige symfonier. Han var også sterkt påvirket av Wagner. I denne niende symfonien kunne vi fornemme den sarte og sonore klangen av Wagner-tubaene, de ekstra store hornene med sin mørke og brummende klang.

Det er utrolig modig gjort av Saraste å gå løs på denne mektige symfonien. Hver av yttersatsene tar sine tjuefem minutter å framføre. Det blir mye musikk å ‘holde rede på’, å administrere og finne ut av. Mellom disse to yttersatsene har vi en diabolsk scherzo, den kanskje mest djevelske som Bruckner noengang skrev. Her leker han seg med dissonansen som element i det musikalske uttrykket. Kanskje var det nettopp i denne satsen hvor orkester og dirigent fikk gjort størst inntrykk i går. For det lar seg ikke nekte for at gårsdagens framføring inneholdt en liten skuffelse: de mektige trompetsignalene i adagio-satsen som er så sentrale i denne farvel-til-livet symfonien lot seg altfor svakt høres i går.

Men til tross for dette, Saraste ledet oss gjennom Bruckners dype daler og høye tinder så vi totalt fikk en opplevelse av virkelig å ha opplevd noe stort.

Et apropos, Oslo-filharmonien spilte på 1980-tallet inn denne symfonien på Chandos i en innspilling med Yoav Talmi som dirigent. Innspillingen er spesiell også fordi den foruten skissene til den ufullførte sistesatsen også inneholder en slags (ikke vellykket, etter vår mening) rekonstruksjon av denne finalesatsen. Men uansett hvor mye renere trompetene lød i 1986 kan vi trygt slå fast at Saraste-versjonen av 2009 er noe langt annet – og større! – enn Talmi anno 1986.

Fornuftig nok var det satt opp en lekende og frodig Mozart-symfoni til å innlede konsertkvelden. Faktisk fant vi at spesielt strykerne gjorde mye av seg og sikkert følte seg godt hjemme i denne sprudlende Mozart-symfonien.

Men uansett, det ble Bruckner med sin farvel-til-livet symfoni som satte sitt umiskjennelig preg på denne store kvelden. Mektig, mektig.