Oslo Konserhus 27.11.2008 Nikolaj Rimskij-Korsakov: Mainatt, Sibelius: Fiolinkonsert, Bartók: Treprinsen, Ravel: La valse
Oslo-filharmonien, Henning Kraggerud – fiolin, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Rett etter pausen står landets formelt fremste person etter kongehuset, stortingspresident Jagland, på scenen og overrekker Henning Kraggerud årets Sibelius-pris. Noe av begrunnelsen lå i hans store og økende internasjonale engasjement, men også at han har betydd mye for å øke forbindelsen mellom Norge og Finland på musikkens område.
Mye må dette ligger i at han i hele sine voksne karriere har gjort fiolinkonserten til Sibelius til sitt spesielle varemerke. Kombinasjonen Sibelius – Kraggerud er vi blitt vandt med en rekke ganger, også med Oslo-filharmonien. Det er heller ikke nytt for orkesteret å benytte seg av denne kombinasjonen når de skal ut på utenlandsturne.
Som nå. I Dortmund og Frankfurt vil publikum oppleve HenningKraggerud med denne konserten. De har noe å glede seg til.
Henning Kraggerud er ikke lenger den friske og feiende unggutten som flørter med ungjentene fra scenen. Nå framstår han som en moden og voksen musiker. Vi merket det allerede i åpningen. Myndig legger han inn kraftige og bærende strøk etter de innledende taktene med hviskende spill akkompagnert av fiolinene. Nå er det alvor, nå skal det demonstreres at han har vokst i skoene!
Det var overbevisende og imponerende. Varemerket Sibelius – Kraggerud er i sannhet blitt en flott kombinasjon som står for kvalitet og gir tilhørerne stor opplevelse.
Fiolinkonserten til Sibelius tilhører det fremste sjiktet av de 3-4 meste spilte fiolinkonserter i musikklitteraturen, kanskje også den mest populære av konserter komponert i det forrige århundre. Grunnen er enkel. Den er lys i tonen med flotte skiftninger i fargene fra det optimistiske til det mørke og dramatiske, og gir solisten også anledning til å briljere med tekniske ferdigheter. Slik også i går. Henning Kraggerud holdt oss i åndeløs spenning så du omtrent hørte en kappenål falle i den sentralt plasserte cadenza’en i førstesatsen.
La oss også tilføye at stortingspresidentens tale til kveldens solist og pristaker var overraskende full av morsomme sitater som mer enn tydelig falt i god jord fra alle oss som hørte på.
Kveldens program var preget av at orkesteret til uken legger ut på Europa-turne og allerede til mandag står på scenen i Concertgebouw i Amsterdam. Spenstig orkestermusikk er bevisst valgt ut for riktig å gi et bilde av det nivå orkester og deres sjefsdirigent for tiden befinner seg på. Ravels La valse er et slikt verk. Orkesteret har med stort hell framført dette helt siden Mariss Janssons‘ dager. At et slikt verk er det rette for et orkester med den klangen og ikke minst spensten som Oslo-filharmonien nå er i besittelse av, er vi ikke i tvil om. Ravels nesten desperate forsøk på å få spilt en wiener-vals mens vår kaotiske verden rundt oss stadig bryter inn og til slutt kveler forsøkene på tretakten kommer til sin fulle rett med et orkester som spiller for fullt trøkk slik vi opplevde i går.
Bartoks ballettmusikk til Treprinsen er ikke blant hans mest framførte. Men også her hører vi det typiske for Bartoks språk, de mørke rytmene og djerve anslagene i krasse brytninger i skarp kontrast til mer hviskende og drømmene klanger.
Ta da også med at Rimskij-Korsakovs orkesterpallett Mainatt bidrar til å framheve et orkester med stort trøkk og fargerikdom. Konsertgjengere i Tyskland og Nederland kan glede seg!
