Oslo Konserthus 9.10.2008 Gustav Mahler: Symfoni nr. 3, Oslo-filharmonien, Petra Lang – mezzosopran, Oslo Filharmoniske Kor [damekor], Sølvguttene, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Det er når høsten for alvor setter inn at vi lengter tilbake til den tiden som vi nettopp har gått gjennom. Vi savner sommeren, varmen, lyset – og vil for all del ikke ha piskende høstblader blåsende rundt oss, fargeprakten høsten gir oss til tross.
Oslo-filharmonien og Saraste snudde på kalenderen i går og ga oss Mahlers tredje symfoni, den symfonien han definitivt har viet sommeren og naturen. Det er til overmål Mahlers definitivt største og lengste symfoni og ble framført i ett i går med to kor vaglende opp på hver sin side av podiet.
Mahler startet å komponere symfonien straks han var ferdig med den andre på midten av 1890-tallet. Gjennom ‘oppstandelses’symfonien hadde han på en måte fått tilfredsstilt sin metafysiske trang til sjelelig gjenforening. Nå meldte det seg andre og mer ‘jordiske’ sider hos ham. På sitt sommersted i Steinbach i Alpene gikk han lange turer mens han skrev på denne symfonien. Han ga den også en slags programtekst, først med å kalle den Pan (naturen) våkner‘. Siden ble det forslag til flere titler underveis og han endte opp med å utstyre hver sats med en program-formulering. Førstesatsen ble således Sommeren marsjerer innog så følger for hver sats Hva blomstene på marken forteller meg, dyrene…, klokkene…, natten og til siste kjærligheten…. Han ble så oppslukt av dette at han skrev ytterligere satser som han faktisk ikke ‘fikk plass’ til. Dette ble så den fjerde symfonien, hvordan oppleve det ‘himmelske’ livet.
I to av satsene bruker han tekst, først av Nietzsche og til sist et utdrag fra folkediktningen Des Knaben Wunderhorn som han gjorde bruk av tematisk og tekstlig i omtrent all sin produksjon. Nietzsche-teksten gjorde en oppsiktsvekkende virkning på oss i går. Der mezzosopranen Petra Lang går inn med stort alvor Ach Mensch. Gib acht! er det som det grøsser i oss. Kunne Mahler eller for den saks skyld Nietzsche forutse dagens menneskapte miljøkatastrofe? Sannsynligvis ikke, men tatt i betraktning Mahlers veldige engasjement i å framelske sommeren og naturen i de foregående satsene i denne symfonien er det ikke til å komme for at vi gjør oss våre tanker.
Sterk blir denne virkningen når Mahler så helt bevisst velger det nesten banale ‘bim-bam’ fra folkediktningen når han skal beskrive hvordan klokkene gjør inntrykk på ham. Her er det først og fremst kjærligheten til det jordiske og til naturen som står fremst hos ham.
Det er slik musikk skal fungere. Den skal gi oss tanker, ideer, drømmer og assisasjoner.
Kveldens solist var den tyske mezzo-sopranen Petra Lang som faktisk helt fram til 2006 var elev av Ingrid Bjoner. Så liten er verden. Hun sang med stort uttrykk i fjerdesatsen.
Oslo-filharmonien under Saraste begynner å bli et begrep og en institusjon i seg selv. Vi har med vilje ikke så altfor mye påpekt at det vi er i ferd med å oppleve minner forferdelig sterkt om hva som skjedde for bare noen få år siden, den gangen orkesteret rykket inn i den absolutte verdenseliten – og fremdeles er der. Selv om det kanskje er litt skuffelsens dag i og med at offentlige myndigheter ikke har tilhodesett dem med flere midler skal de ikke henge med hodet av den grunn. Det viktigste er at de spiller – og fortsetter å spille slik de gjorde i går. Foruten at det gir oss stor glede er de med på denne måten å slå fast at Norge og Oslo er blitt et ikke ubetydelig land å regne med i musikalsk sammenheng. Ikke mindre.
Vi har nå hørt to av Mahlers mektigste symfonier i løpet av knappe dager. Der akustikken ga liv til magiske og himmelske klanger nede i Bjørvika er det først og fremst orkesterets årvåkne og presise spill som gjør inntrykk i Oslo Konserthus. Du kan ikke unngå å høre at samtlige langt over 100 musikere er nærværende og konsentrerte og setter sine merker på denne sterke musikken fra hornenes kraftige sommersignaler i starten til slutten med den nærmest evigvarende codaen.
I motsetning til forrige ukes Ultima-konsert var det prakkende fullt i Oslo Konserthus i går. Det bør det bli i dag også.
