Oslo Konserthus 18.9.2008 Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 2, Richard Strauss: Fra Salome –
Salomes dans og Salomes sluttmonolog, Oslo-filharmonien, Camilla Nylund – sopran, Jukka-Pekka Saraste – dirigent
Uten et sekund til å feste blikket og samle oppmerksomheten fra musikerne, eller la publikum dra pusten inn etter pausen, strener Jukka-Pekka Saraste raskt opp på podiet. Taktstokken er allerede hevet. Musikken smeller i. Skjærende og kakafoniske toner av Richard Strauss fra et mer enn fulltallig orkester setter inn.
Det er toner fra forrige århundreskifte som faller over oss som økseslag, delvis dissonerende musikk som hundre år etter fremdeles oppfattes som uvandt og ny i klangene. Richard Strauss kom aldri før eller senere i nærheten av å skrive liknende musikk han skrev til de dramaene han komponerte på begynnelsen av 1900-tallet, Elektra og Salome, i hvert fall ikke i ekspressiv kraft og evne til å sjokkere både musikalsk og i hva det forteller – som det gjør den dag i dag. Her er valgt ut to partier fra hans opera av Oscar Wildes drama Salome, en alldeles grufull historie med begrepet ‘hodet på et fat‘ bokstavelig framstilt. I går – uten Johannes Døperens hode på fat – ble det gjort slik at solisten, den finske sopranen Camilla Nylund, kommer inn under slørdansens siste del og deretter synger den nesten umenneskelige krevende og ‘grufulle’ sluttmonologen til Salome.
Oslo-filharmonien har hatt en sesongåpning uten like. Omtrent før sesongen før alvor tok til her hjemme, feiet de unna for jublende østerrikere, kanskje mer bornerte tyskere og ikke minst et begeistret publikum på flere tusen i Albert Hall i London der de fikk ros for å sette andre verdensorkestre i skyggen. Og seiersparaden fortsatte og fortsatte. Jubel etter jubel fra konsert etter konsert her hjemme. Dette er sesongens fjerde ordinære konsert. Vi er nå i beit for superlativer.
‘Grufull og uhyggelig galskap’ er normalt ingen rosende ord. Men i denne sammenhengen blir det. Vi opplevde grøss etter grøss i dette utdraget fra dramaet i går, og kan knapt vente til vi får oppleve dette orkesteret på den nye operascenen i Bjørvika til våren – eller for den saks skyld i senere konsertante framføringer av Richard Strauss eller andre dramatikere som vi håper å finne på programmet kommende sesonger. Dette orkesteret mestrer virkelig å spille ut Richard Strauss’ grøssende klanger for full bredde.
Fra Semper Oper i Dresden kom Camilla Nylund og sto for solistpartiet i denne makabre scenen stappet av ekspressiv styrke med nesten umenneskelige krav til den menneskelige stemme. Og ikke minst uhyggelig! Dramaets djevelske kraft kom fram nettopp ved hjelp av henne – mesterlig! Sluttordene i operaen som Herodes sier til det uhyggelige han opplever – Drep denne kvinnen – behøvde ikke sies her, musikkens og solistpartiets sterke kraft illustrerer det med uhyggelig kraft.
Her var orkesteret til uvurderlig hjelp. Førstebratsjist Catherine Bullockviste en intensitet og vilje til å ‘rocke opp’ musikken som den reneste rytmegitaristen. Som en Keith Richard gjøv hun løs på sitt soloparti under slørdansens siste del – på det tidspunktet der de forøvrig helt dristige oppsetningene av denne operaen lar kjolen falle for den 14-årige fristerinnen og Judeas prinsesse (hvilket selvfølgelig ikke skjedde i går) – og drev opp tempoet med nerve og intensitet. Mesterlig! Som resten av dette orkesteret. Og Jukka-Pekka Saraste administrerte de massive klangene som om han ikke har gjort annet enn å lede Oslo-filharmonien i Richard Strauss i sin tid!
Forsmaken vi fikk på denne ‘grufulle galskapen’ var en presis og militant framføring av Beethovens andre symfoni. Oslo-filharmonien er på vei mot en av sine største sesonger noensinne!
