Oslo Konserthus 4.9.2008 Richard Wagner: Rienzi, ouverture, Fra Tristan og Isolde – Forspill og Isoldes kjærlighetsdød, Hector Berlioz: Symphonie fantastique, Oslo-fiharmonien, dir.: Andris Nelsons
Det var ikke bare fantastisk musikk framført av et fantastisk orkester ledet av en fantastisk dirigent. Det var også et gjensyn med tidligere fantastiske år.
Ved sin første konsert i Oslo for et år siden tok Andris Nelsons oss med storm. Ikke bare er han en fremragende dirigent, han vakte også lett humring og klare assosiasjoner til sin mentor og lærermester, Oslo-filharmoniens tidligere sjefsdirigent Mariss Jansons. For han var så opplagt lik, ikke bare måten å dirigere på, men faktene, minespillet, fotarbeidet på podiet der hælene bare glimtvis kom i berøring med underlaget og ikke minst med det jansons’ke grin med overleppen trukket stramt oppover.
Om det var jubel i fjor høst, ble det dobbelt sagt mer enn ovasjoner i går. For nå fikk vi ytterligere en bekreftelse på at likheten mellom Andris Nelsons og Mariss Jansons ikke bare er av det ytre, det har også med måten å dirigere på. Den tidligere sjefsdirigenten skapte en årvåkenhet og lydhørhet som musikerne fulgte til prikke. Om det kanskje slang litt i ytterkantene ved besøk av gjestedirigenter ble det noe annet når sjefsdirigenten var på plass. Her ble det full lydhørhet inn til siste detalj, musikerne satt som på nåler, fulgte det minste vink og var 110% oppmerksom på dirigentens anvisninger.
Det gjentok seg også i går. Vi fikk en rent ut sagt fantastisk framføring av Berlioz’ store symfoniske dikt Symphonie fantastique, en framføring som vi omtrent må tilbake til Mariss Jansons‘ dager for å finne like til. Orkesteret fulgte ham årvåkent til siste detalj. Helt til drømmen om den avsluttende heksesabbaten hvor monstrene er samlet til begravelse, opplevde vi en storstilt framføring av dette store symfoniske diktet, en komposisjon som var den første konsekvent gjennomførte av sitt slag, programmusikk som kom til å bety svært mye for musikkhistorien i årene som fulgte.
Andris Nelsons er knapt tredve, dvs. omtrent på samme alder som da Berlioz skrev sin ‘fantastiske symfoni’. Fra denne sesongen inntar han podiet som sjefsdirigent i Birmingham med det orkesteret som Simon Rattle i sin tid bygget opp. Han begynte som trompetist i Riga-operaens orkester. Da Oslo-filharmonien var på gjestespill i Riga i 2001 hadde de behov for en ekstra trompetist på grunn av sykdom. Andris Nelsons steppet inn, Mariss Jansons ble oppmerksom på ham og har siden vært hans lærermester og mentor. Så har det gått slag i slag, i dag er han et navn internasjonalt samtidig som han har plukket opp mye av sin lærermesters personlige fakter og måte å opptre på oppe på podiet. Det er en ironi at Oslo-filharmonien framførte nettopp Symphonie fantastique på sin Riga-konsert for omtrent temmelig nøyaktig syv år siden.
Denne kvelden sto i programmusikkens tegn. Før Berlioz’ timelange tonedikt fikk vi selvfølgelig Wagner. Selvfølgelig, fordi Wagner er den komponist i musikkhistorien som har ført program-musikken lengst og inntar den udiskutable posisjonen som program-musikkens fremste komponist. Hans ouverture til sin første store opera Rienzi, komponert ikke mange årene etter Berlioz’ Symphonie fantastique, viser en Wagner som er i ferd med å frigjøre seg og finne sitt eget musikalske språk. Med Tristan og Isolde nesten tyve år etter nådde han et av sine store mesterverk. De få taktene med spenningsakkorden og oppløsningen av denne inneholder hele dramaets store konflikt men peker også mange tiår framover. Her har han ryddet plass for senere års komponister og deres utforsking av tonespråkets muligheter.
Men for å være ærlig, Wagner ble for en gangs skyld bare som en lett aperitiff i sammenlikning med det som fulgte. For framføringen av Symphonie fantastique ble en varmende og helstøpt opplevelse. Her opplevde vi beskrevet i musikalske former en forelsket ungdoms drømmerier, et ball med sin elskede, landlige scener med fjerne tordenskrall – representert i Konserthuset med pauker plassert under scenen – til slutt marsjen mot skafottet og den avsluttende helvettesscenen med hallusinasjoner frambrakt av opium. Ikke småtteri som sagt. Men musikalsk sto det til stor jubel. For en presisjon! For et nærvær! Og for en årvåkenhet!
Mariss Jansons var nøye med detaljene. Ikke bare i sin måte å lede musikken på, men også i det ytre. Slik sett har han tydelig innpodet overfor sin elev om viktigheten av Brylcreme-kjemmet hår med små krøller i nakken, den raske småjoggingen inn på scenen og den sjarmerende gutteaktig opptreden.
For oss som er til stede i salen, ble det et gjensyn med store opplevelser for bare noen få år tilbake. Det er som å komme tilbake til en rik og fantastisk tid med en stor dirigent og et velklingende orkester som i hvert fall med årene ikke er blitt dårligere!
