Oslo Konserthus 27.8.2008 Sergej Rachmaninoff: Klaverkonsert nr. 3, Magnus Lindberg: Seht die Sonne, Maurice Ravel: Daphnis og Chloé, suite nr. 2, Oslo-filharmonien, Jukka-Pekka Saraste – dirigent, Arcadi Volodos – klaver
En russisk bjørn veltet inn over oss i går kveld. En dundrende svær bjørn med saft i klypa.
Han er en fantastisk pianist. Og han spiller helt fletta av orkesteret bak seg. Noen antydning om lyrisk og følsomt spill gis det knapt anledning til, her gås det rett på sak med kraft og styrke. Men elegant, rett og slett fantastisk, bukserer han seg gjennom Rachmaninovs nesten umenneskelige klavernoter. Det vil si, noter bruker ikke Arcadi Volodos. Alt står klart i hodet, for den saks skyld i armene og fingrene.
Det var slik at vi bare etter få takter rett og slett lurte på om klaveret ville holde, om det rett og slett hadde fysisk styrke til å makte den voldsomme behandlingen det ble utsatt for. Men Konserthusets Steinway klarte seg i den veldige stormen som Arcadi Volodos utsatte det for. Og det skal vi være glade for, vi fikk en opplevelse som vi må lete lenge etter for å oppleve maken til.
Oslo-filharmonien innledet sin sesong i går. Mens forlag inviterer kjendisene til hagefester inviterer vårt fremste orkester det vi kort sagt kan kalle vår kjendiselite til lukket konsert, vel vitende om at repremieren på en tyve år gammel musical på et nærliggende teater samme kveld slettes ikke er noe konkurranse i det hele tatt.
Og det hadde de helt rett i. Dessuten er det ikke hver dag vi opplever bjørner med mansjettknapp og stiv snipp. Jubelen sto bokstavelig talt helt i taket. Publikum ga seg ikke før Volodos kvitterte med ekstranummer, et Bach-inspirert klaverstykke vi ikke var i stand til å dra kjensel på. Var det noe han hadde laget selv?
Orkesteret har allerede vært på veien med Volodos i over en uke med gjestespill nede i Europa. Og til helga møter London og sirkuset i Albert Hall dem, men da med en annen pianist. Så disse to kveldene i Oslo – i går og i dag – er siste anledning til å oppleve en fantastisk pianist med dette orkesteret. Dette må man bare få med seg – det er rett og slett en fantastisk opplevelse.
Vi opplevde det som sagt som om orkesteret ble helt borte i de voldsomme kaskadene til Volodos. Derfor var det en lettelse etter pause å oppleve ren orkesterlyd, et varmt og velklingende orkester med en stor vellyd. Magnus Lindbergs Seht die Sonne som ble urframført i Berlin i fjor, er et ytterst sympatisk verk med lange klangflater som bar sterke sterke rytmiske elementer i seg. Helt til topps bar det da strykerne i et lite øyeblikk nærmest lydløst hvisket med hverandre eller helt mot slutten da først solocellist Bjørn Solum, siden hele cellogruppa, spilte ut vakre og bærende toner.
Sarastes gamle kamerat Magnus Lindberg har i et par tiår markert seg som en nyskapende interessant komponist. Etter først å ha dundret til i et avgjort avantgardistisk musikkspråk har han de siste årene beveget seg over i nesten nyromantisk stil uten å legge vekk kraften sin i det spennende og nyskapende.
Mindre vellyd ble det ikke med Ravels kanskje mest personlige verk, hans musikk til Daphnis og Chloé, her med den andre orkestersuiten.
Sjefsdirigent Saraste starter denne sesongen også som ‘kunstnerisk rådgiver’ for Lathi Symfoniorkester, ikke sjefsdirigent, hva nå forskjellen måtte være. Men nå føler han seg avgjort bekvem i sjefsstolen i Oslo. Responsen han får er et bevis for dette. Om vi ikke får gitt uttrykk for dette her hjemme på helt overbevisende sydlandsk vis, viser den internasjonale responsen at kombinasjonen Saraste/Oslo-filharmonien er i ferd med å innta en ikke ubeskjeden plass i det internasjonale selskapet. Vi ønsker lykke til i Albert Hall og videre med sesongen!
